Gårdsgutten som ble gründermilliardær

– Helge, du må ikke glemme at melkebilen kommer snart, roper lillebroren kvikt.

Helge stopper opp, banner og sender broren et irritert blikk før han motvillig snur tilbake mot fjøset.

Månedene går, og en fin forsommerdag trasker lillebror rundt i utmarka ved gården, slik han pleier. Unggutten Ståles interesse for fugler og naturen er stor. På vei tilbake ser han storebror Helge som sikter på ham med luftgeværet – paff! Storebroren bommer. Ståle tror broren bare vil skremme ham litt. Den forrige skyteepisoden har han nemlig for lengst glemt.

Paff!

Alt blir svart.

– En annen tid

Slik kunne historien om Ståle Kyllingstad kanskje ha endt, men pjokken våkner med hodet i lyngen og en intens smerte i tinningen.

Selv om også denne hendelsen forblir hemmelig for mor og far, går den ikke like lett i glemmeboken til lillebror. Ståle lar tiden gå og venter tålmodig mens han planlegger sin søte hevn.

– Vi holdt på slik frem og tilbake i flere år, humrer oljeservicegründeren og milliardæren Ståle Kyllingstad da Kapital møter ham på IKM-konsernets hovedkontor like ved Sola flyplass i Rogaland. 

– Å leke krig med luftgevær er kanskje litt mer alvorlig enn dagens paintball. Men det var en annen tid. Selv om det kunne bli intenst, var det aldri ondsinnet. Vi forble gode venner gjennom alt, og er fortsatt det.

– Fikk juling

I dag eier og leder ikke bare Kyllingstad industrigiganten IKM, som er en stor leverandør av utstyr og tjenester til oljebransjen og annen norsk industri, men han har også blitt en ihuga jeger. Det var likevel ikke “krigen” med broren som tente interessen, men andejakt med faren.

Livet på gård bar med seg mange ablegøyer for Kyllingstad, som i dag figurerer på 93. plass på Kapitals liste over Norges 400 rikeste med en formue på over fem milliarder kroner, og hans to eldste brødre i søskenflokken på seks.

Ikke bare skjøt brødrene på hverandre med luftgevær. De jaget gjess som luket i potetåkeren, og gårdens frittgående høns fikk også gjennomgå av de små barna.

– Vi fant alltid nye måter å more oss på. Vi kakket hønsene i hodet med en pinne, for da besvimte de, eller begynte å hoppe rundt. Det som egentlig skjedde, var at vi brakk nakken på dem. Da far oppdaget det, fikk vi juling med den samme pinnen vi hadde brukt til å slå hønene med. Da lærte vi at vi bare måtte begynne å gråte med en gang, for da sluttet far å slå. Far sa alltid: “Hadde jeg visst hvor vondt det gjorde, skulle du fått mye mer bank.” Jeg er enig med ham. Vi hadde respekt for de eldre og gjorde alltid som far sa, men så snart de voksne snudde ryggen til, var det fri dressur, humrer Kyllingstad.

Jærbuen skildrer en “veldig god” barndom med nære familieforhold i en generasjonsbolig på Horpestad i Klepp kommune. Der bodde mor, far, fem brødre, en søster, bestefar og en av farens søstre og bror – på det meste elleve personer fordelt på fem soverom.

Arbeid på gården var en del av oppveksten, og når det var behov, stilte hele familien opp for å hjelpe både hjemme og på nabogårdene.

– Jeg lærte verdien av hardt arbeid og praktiske ferdigheter. Senere, på ingeniørstudiet, kunne jeg endel praktiske ting som ikke var en selvfølge for de andre studentene, for eksempel hydraulikk og kraftoverføring.

Stjal sigaretter og ryddet pornoblader

Praktiske ferdigheter var ikke det eneste han fikk med seg hjemmefra. Kremmerånden slo også tidlig inn.

– Jeg stjal sigaretter fra de voksne hjemme og solgte dem til kompiser, sier Kyllingstad og ler.

Men unggutten gjorde også ærlig arbeid.

– Den første betalte jobben min, utenom arbeid på gården, var ved Braut planteskole i Klepp. Jeg startet som 13-åring og syklet fem kilometer dit hver dag. Senere jobbet jeg også i gartneretaten i Klepp kommune. 

Å tjene egne penger ble viktig, for Kyllingstad måtte betale husleie hjemme fra han var 16 år. Faren rådet unge Ståle til å ta fagbrev og begynne i fabrikken på Kverneland – en “trygg jobb”. Men det hadde guttungen bestemt at han i alle fall ikke skulle.

Oljeeventyret lokket mer, og hans karriere i “Lykkeland” så sin spede begynnelse i skrubben på en oljeplattform i Nordsjøen.

Senere rykket han opp, ble lugargutt og ryddet i pornoblader.

– Arbeidet var godt betalt, med lange friperioder – ideelt for en ung mann på den tiden.

Deretter gikk det slag i slag for rogalendingen, som etter hvert ble utdannet petroleumsingeniør. Og bare 28 år gammel pantsatte han alt han eide for å kjøpe ut avdelingen han ledet i Hydrotech.

Spol 35 år frem i tid, og virksomheten er blitt til IKM Gruppen med over 4.000 ansatte i 15 land, og en omsetning på nærmere 6,7 milliarder kroner i fjor og et resultat før skatt på 457 millioner kroner.

Å satse alt han eide som 28-åring opplevde Kyllingstad som uproblematisk.

– For meg var risikoen minimal – det var ren matematikk. Jeg jobbet som avdelingsleder og salgssjef, og hadde laget gode manuelle regnskaper. Jeg visste at vi tjente nok til å betjene lånet. Jeg var ganske sikker på at jeg hadde kontroll.

Etter hvert som han har blitt eldre har Kyllingstad blitt mer forsiktig.

– I dag er jeg litt mer risikoavers.

Likplyndring og blodig fest

Av nære beskrives 64-åringen som positiv og blid, og han mener selv at han har et stabilt og godt humør.

– Jeg ser lyst på livet, og har veldig få nedturer. Jeg er optimist, men realist. Og veldig selvstendig.

Allerede som barn foretrakk rogalendingen å stole på seg selv. Når de lekte gjemsel, gjemte han seg alltid alene, mens de andre barna ofte gjemte seg sammen to og to.

– Jeg stolte ikke på de andre, konkluderer IKM-gründeren i dag.

Kyllingstads samboer gjennom flere år, tidligere ordfører i Klepp kommune, Ane Mari Nese, beskriver partneren litt humoristisk som “en jeger som driver litt med næringsliv på si’”.

– Er det riktig?

– Av og til. Er det ikke litt det samme, da? Det handler om konkurranse. Når jeg først bestemmer meg for noe, kan jeg være seig, medgir Kyllingstad.

Han skal alltid ha hatt et velutviklet konkurranseinstinkt.

– Da vi bygget opp bedriften i starten, valgte vi ofte en konkurrent å jakte på. “De skal vi ta,” sa vi.

Da han startet sitt andre selskap, konkurrerte de mot en aktør som hadde 70 prosent av det norske markedet. Ti år senere vant han “jakten”.

– Da vi kjøpte konkurrenten, feiret vi med en blodig fest. Vi elsker slik likplyndring, smiler Kyllingstad.

– Hvem skal dere jakte på nå?

– Nå er det de andre som hater oss. Det er min jobb å sørge for at alle i IKM er klar over det. Det er jeg ganske god på. Det er et faresignal når vi tar for lett på konkurransen. For hvis kunden vil ha en konkurrent, skaper de en på ett år. Det skjer raskt.

– Stor tiltro til karbonfangst og -lagring

Den frittalende rogalendingen er kjent for sine sterke meninger, særlig om norsk industri og olje- og gassektoren, og er ikke redd for å bli upopulær. Så hva tror han kommer etter oljen?

– Jeg etterlyser en mer faktabasert debatt der politikerne setter seg inn i de komplekse realitetene. Når noen mener at Norge bør slutte med oljeproduksjon for å “redde verden”, forenkler de problemet. Verden fungerer ikke slik, og Norge er en liten aktør i det store bildet.

Når det gjelder å møte behovet for energi, opplever Kyllingstad at vi ennå ikke har funnet et godt nok alternativ til olje og gass.

– Jeg har stor tiltro til karbonfangst og -lagring som gjør at vi kan redusere utslippene knyttet til både produksjon og bruk av fossilt brennstoff.

Oljeservicegründeren mener det burde investeres mer i initiativer for karbonfangst og -lagring, som det norske prosjektet Northern Lights.

– På den måten kan vi minimere de negative effektene samtidig som vi dekker dagens energibehov.

Den samme ekspertisen som brukes i olje- og gassutvinning, tas i bruk her. Derfor mener Kyllingstad at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder kunnskap på feltet.

– De fleste bransjene som ofte nevnes som mulige erstatninger for oljeindustrien i Norge – noe jeg mener det er tull å snakke om – kan kanskje vokse seg like store som laksenæringen. Det er en betydelig industri, men det er ikke en erstatning for oljeindustrien.

Atomkraft: – Ren energi

Han tror likevel en diversifisert energiproduksjon vil være et viktig tema for Norge fremover.

– Oljeproduksjonen vil gå ned, men verdens forbruk av hydrokarboner fortsetter å øke. Europa, med 520 millioner mennesker og rundt ni prosent av de globale utslippene, kan ikke alene løse problemet. For å gjøre en reell forskjell må vi samarbeide globalt og erkjenne at klimaproblemet krever en bredere internasjonal innsats.

Oljeservice-gründeren tror fremtidens energi kommer fra flere kilder.

– Solenergi har stort potensial, og teknologien utvikler seg raskt. Men solkraft alene er ustabil – som data fra Danmark viser. Produksjonen faller drastisk når det er overskyet. Derfor må vi ha andre kilder for å balansere energinettet. Vindkraft vil spille en viktig rolle, men det alene vil ikke møte verdens behov. Karbonfangst og -lagring, geotermisk energi, bølgekraft og atomkraftverk vil bli nødvendig. Energimiksen vil øke, men vi må få ned bruken av kull, olje og kanskje også gass.

Kyllingstad tror utviklingen kan by på utfordringer, spesielt med atomkraftverk.

– Vi må slutte å ta irrasjonelle avgjørelser, som å stenge atomkraftverk i Europa. Det er kilde til ren energi. Men når vi ikke klarer å finne plass til vindmøller en gang, blir det vanskelig å plassere nye kjernekraftverk.

Gründeren mener Norge bør knytte seg tettere til Europa for å utnytte mulighetene innen vindkraft.

– For å virkelig få fart på vindkraft i Norge trenger vi hybridkabler, slik at vi kan eksportere og importere strøm etter behov. Når det er sagt, tror jeg Norge vil fortsette å produsere olje og gass langt inn i det neste århundret. Norge har de laveste utslippene i verden, og utgjør bare rundt to prosent av verdens oljeproduksjon. Opec står for en langt større andel. Hvis Norge stanser sin produksjon, vil Opec sannsynligvis øke sin, noe som kan føre til økte globale CO₂-utslipp. Opec “sparer” pr. nå ca. seks prosent av sin produksjon, så vår produksjon vil bli erstattet.

Ingen børsnotering

– Hvor optimistisk er du på vegne av norsk næringsliv?

– Vi har vært heldige. Norge er rikt på ressurser. Vi har mye fisk, vannkraft, olje, gass og skog. Jeg er optimist, men det må være lov å tjene penger og investere. Det må ikke være slik at alt skal gå i skatt.

Gründeren tror effekten av at norsk kapital nå forsvinner på fly ut av landet er undervurdert.

– Skaden på sikt er betydelig. Hvis alle rike i Norge flytter til andre land, vil de investere pengene sine der. Det går bare noen få måneder og år før de finner investeringsobjekter i sitt nye hjemland, og da utarmer du Norge. Jeg er bekymret for det. Jeg har tro på privat, norsk eierskap. Folk bryr seg om det de eier og driver det litt bedre enn folk som ikke eier.

– Hva kan politikere gjøre for å sikre et godt norsk næringsliv og eierskap?

– Vi må ikke bare jakte på vinnerne, men lære oss å dyrke vinnerne. Det som er merkelig i Norge, er at det er akseptert at en idrettsutøver tjener mye penger. Men når direktøren i Equinor har en årslønn på 15 millioner kroner – tilsvarende en ukelønn for en toppfotballspiller – blir det sett på som et problem. Det paradokset forstår jeg ikke.

Som aleneeier av IKM har Kyllingstad-familien ansvar for mange, lokale arbeidsplasser i en bransje med store svingninger.

– Det ansvaret tar jeg på blodig alvor, men jeg er ikke tynget ned av ansvaret. Jeg er en langsiktig eier. Det er heller ikke aktuelt å børsnotere IKM. Vi skal være private eiere så lenge jeg styrer, og det blir ganske lenge.

Rogaland har etter flere oljekriser dyrket frem flere driftige gründere, og IKM-milliardæren opplever at det er mange som tør å satse i regionen.

– Men den norske modellen har vært å satse, drive i 10–15 år og så selge og leve det gode liv. Vi mangler ambisjon og de som tør å eie langsiktig. Vi trenger privateide bedrifter. Private eiere driver bedre fordi vi tar mer upopulære avgjørelser. Vi rydder opp hvis vi må. Det gjør ikke det offentlige. Det er mye bra i det offentlige, men det er også endel unnlatelsessynd.

Milliardkonsern i arv

Kyllingstad har selv tre barn som skal videreføre det private eierskapet av IKM. Allerede i fjor overtok barna Kristina, Vegard og Runar 48 prosent av aksjene i milliardkonsernet.

– Håper du at en av ungene vil ta over sjefsstolen i IKM?

– Ikke nødvendigvis. Jeg er derimot veldig opptatt av at de skal være gode eiere av IKM. Det er nesten 4.000 personer som har valgt å stole på IKM med meg i spissen. Han som kommer til å bli konsernsjef etter meg er assisterende konsernsjef nå, og fungerer utmerket. Han får jobben den gang jeg trapper mer ned, men det er mitt privilegium å si når det blir.

Kyllingstad mener barna først og fremst må bli gode eiere.

– Hvis de en gang skal bli konsernsjef, må de vise større interesse for rollen og gå i en læreperiode over mange år. Hvis du ikke kan bransjen, kan du ikke være sjef. Selskapet skal gå i arv til barna mine, og jeg ønsker at de er involvert. Den eldste datteren min er nå i styret. Hun har fått råd om å satse mer på styrearbeid fremover.

– Har noen i familien vurdert Norge-exit for å slippe formuesskatten?

– Vi har aldri snakket om det og hadde nok hatt en ivrig familiediskusjon hvis det var aktuelt. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort i Sveits. For meg er det uaktuelt, og jeg har ikke hørt noen av ungene vurdere det heller. Jeg er imot at vi skal låse folk inne i Norge fordi vi skal ta pengene deres, men det må være en grunn til å flytte ut. Det bør være utdannelse, skole eller jobb. Jeg har omgangskrets og hobby her i Norge, og vil beholde det.

– Litt gjerrig

Familiens sterke bånd står sentralt i Kyllingstads liv, og han tar jevnlig barna med på tur. Den historieinteresserte familien har blant annet hatt et prosjekt om å besøke verdens syv underverker. Pyramidene i Egypt var blant høydepunktene.

– Jeg planlegger en ny tur med familien i juli som blir såpass eksklusiv at alle blir med. Når turen koster en halv million, er de med. Det skal svi i sjelen når de må si nei. Barna er litt naturlig gjerrige, og det liker jeg. Man må være litt gjerrig.

– Er du gjerrig?

– Ja, litt. Men jeg er flink til å bruke og, når det er noe jeg er interessert i.

– Hva bruker du penger på?

– Det er ikke til å stikke under en stol at det er jaktområder. Det er en investering som ikke faller i verdi. Det er ikke som med bil.

Kyllingstad har 105.000 mål i Sirdal og Kvinesdal, der han kan jakte både små- og storvilt.

– Jeg prioriterer jakt høyt. Organisert jakt er ikke min stil – jeg foretrekker å jakte alene eller med noen få andre, enten med fuglehunder eller på reinsdyrjakt. For meg handler det mer om spenning enn om å skyte mest mulig. Særlig tiuren er spennende å jakte på, og du får veldig få av dem. I Norge skytes under 3.000 i året. Jeg tenkte også å spandere på meg en svensk bjørn til 60-årsdagen min, men det ble ikke noe av fordi guiden min ble tatt for ulovligheter.

– Hvor er du og IKM om ti år?

– Jeg håper å være på jakt i Sirdal eller Kvinesdal, og at IKM har vokst til en omsetning på 15 milliarder kroner. Forhåpentligvis har jeg også flere barnebarn, barna er aktive i selskapet og er gode eiere, og jeg lever et godt liv med min samboer og har god helse.