Thunberg, Trump og Trygve

Denne uken var det klimamøte i FN. Greta Thunbergs appell til verdens ledere var følelsesladet og mange satt med gråten i halsen. Hvis du ikke har sett talen er det vanskelig å forstå hvilke krefter som nå er i sving.

Sjeføkonom Kyrre M. Knudsen, SR-Bank. Foto: Are Haram

Thunberg krever drastiske klimatiltak for å redde kloden. Trump bryr seg ikke. Trygve sier problemet er at ting tar tid. Spørsmålet vi alle bør stille oss er om vi virkelig har tid til å vente.

I september 2015 vedtok FNs nær 200 medlemsland de 17 bærekraftsmålene. Hovedmålet er bærekraftig utvikling for alle.

FNs 17 bærekraftsmål og 169 delmål skal gi felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn. De tidligere målene (tusenårsmålene fra 2000-2015) førte til stor framgang på områder som utdanning og helse, men ble kritisert for kun å adressere symptomer på fattigdom. Bærekraftsmålene skal gjøre noe med årsakene til fattigdom, ulikhet og klimaendringer.

Selv om den norske debatten om bærekraft i stor grad har handlet om energi, viser ovennevnte at FNs bærekraftsmål spenner vidt. Fra fattigdom og sult, til helse, liv, utdanning og likestilling, samt anstendig arbeid og økonomisk vekst, ansvarlig konsum og produksjon. Mål 7 handler om rimelig og ren energi for alle. Mål 13 gjelder klimatiltak.

Felles, globale klimatiltak ble for første gang nedfelt i FN-regi i den historiske Paris-avtalen fra 2015. Norsk klimapolitikk følger av klimaforlikene av 2008 og 2012 og klimaloven. Målet er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 med 80-95 prosent lavere utslipp enn i 1990. Delmålet for 2030 er en reduksjon på 40 prosent.

Det mangler ikke på ambisjoner verken i FN eller i Norge, men Thunberg peker på at det ikke er tilstrekkelig. Dersom man halverer utslippene i løpet av 10 år, gir dette en sannsynlighet på (kun) 50 prosent for at temperaturøkning begrenses til 1,5 grader. Men 50 prosent er ikke veldig betryggende og det er usikkerhet om målemetode og andre effekter.

Med desperasjon i stemmen sa Thunberg at 50 prosent er kanskje akseptabelt for dere, men «(…) a 50 percent risk is simply not acceptable to us -- we who have to live with the consequences.» Hun pekte videre på at dersom man legger til grunn 67 prosent sannsynlighet for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader, var maksimalt gjenstående utslipp 420 Gigatonn per 1. januar 2018, som nå er nede i 350 Gigatonn. Fortsetter vi som i dag, vil det være null i 2028. Det haster. Noe voldsomt. Særlig siden utslippene fortsetter å øke og veksten var høyere i 2018 enn årene før.

Enkeltpersoner kan gjøre en forskjell og bli viktige symboler. Martin Luther King hadde en drøm. Thunberg har et mareritt. Et mareritt der kloden ødelegges mens verdenssamfunnet ikke evner å samle troppene til felles innsats tross konturene av dramatiske konsekvenser.

FN og Norge har klimaambisjoner. Det er bra. Vi kan alle på eget initiativ ta grep. Mange gjør det. Samtidig er vi fortsatt i tidlig fase i tilpasning til mer bærekraftige samfunn. Både privatpersoner og bedrifter trenger gode redskap for å måle og rapportere klimaavtrykk, og insentiver. Mange trenger gode råd til relevante tiltak. 

SpareBank 1 SR-Bank utførte en undersøkelse tidligere i år som viser at mange av de 800 bedriftene vi spurte (80 prosent) sier bærekraft er strategisk viktig, men det er samtidig mindre enn 40 prosent som har endret driften. Det tyder på at mange ønsker, men kanskje ikke helt vet hvordan de skal tilpasse seg. Krav fra kunder er viktigste driver for endring - og trolig i økende grad med Greta Thunberg-generasjonen.

Selv om Norge gjør mye på klimafronten, er det ikke sikkert at det er nok. Norge har en mulighet til å ta en enda tydeligere lederrolle. På flere områder. Både i arbeidet med insentiver og beskatning av utslipp (global karbonskatt), investormakt gjennom oljefondet, eierskap i Equinor og teknologiutvikling gjennom fornybarfondet Nysnø, for å nevne noen. Vi kan gjøre en forskjell. Vi er på vei. Men kan nok gjøre enda mer.

Tross Thunberg tordentale og økende fokus på å bekjempe klimautfordringen, er det mange skjær i sjøen. Utslippene øker. De to største sitter bak i bussen. Kina vegrer seg for nye klimalovnader. Trump var lite tilstede på møtet og har planer om å trekke USA ut av Paris-avtalen. Trumps sarkastiske twitter-respons på Thunbergs tale er et kapittel for seg. Det er trist at lederen for verdens største økonomi ikke anerkjenner klimautfordringen.

Så til Trygve. Onsdag denne uken ble Thunbergs tale omtalt i lederen i denne avis. Det var for så vidt ikke noe galt i det som ble skrevet. Men det er litt merkelig at overskriften for et så viktig tema og en så viktig og symbolsk person ikke dreier seg om saken, men om «Thunbergs barndom». Hennes barndom er ikke stjålet. Hun fikk være i New York og FN. Men. Poenget til Thunberg er at hun skulle vært på skolen. Ikke i FN. Det kunne hun om verdens ledere hadde tatt ansvar.

«Climate action summit» var tittel på FN- møtet denne uken. Med fokus på tiltak. I nevnte leder er det et poeng at det vil ta tid å bli enige om løsningene (og at der ligger problemet). Trygve er ikke alene. Det er nok mange som deler den oppfatningen. Men jo flere som gjentar at det kommer til å ta tid, jo lenger tid vil det vel ta. Og verdens utslipp øker fortsatt så det har vi vel egentlig ikke tid til. Eller?