<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
+ mer
DET KUNNE VÆRT SÅ BRA, MEN: Dessverre ble Lunsjguidens sultne anmeldere behandlet som luft av de ansatte på De La Casa på Frogner. Foto: Iván Kverme

Lunsjguiden: Opp som en løve…

...og dessverre ned som en skinnfell for De La Casa på Frogner.

Publisert 18. okt. 2019 kl. 20.47
Oppdatert 24. okt. 2019 klokken 16.03
Lesetid: 4 minutter
Artikkellengde er 882 ord

LONG & SHORT

IVÁN KVERME (FOTO)

De La Casa Pasta & Wine Bar

 

I desember i fjor åpnet De La Casa dørene på Frogner, hvor gjestene kan velge sine egne favoritter når det gjelder pasta, saus og topping, i tillegg til ferdige menyforslag. Hyggelig sted og ganske god mat, men fullstendig fravær av service.

Terningkast 3

Sted: Frognerveien 35.

Tid før maten kom: 20 minutter.

Pris lunsjretter: 89 til 220 kroner.

Besøkt: 17. oktober 2019.

– Ojsann, her var det trangt om saligheten, sier Short idet duoen entrer lokalene rett etter klokken tolv en torsdag formiddag.

Det er ett ledig bord som står nærmest i veien for døren. De to betakker seg og setter seg heller ned ved siden av hverandre langs disken som vender ut mot Frognerveien.

– Her er det en blanding av unge og eldre Frognerfruer, tidligere stamgjester på Café Elise og en hipster med øreklokker og Mac som ser ut som om han har bommet på Grünerløkka, analyserer Long, uten å tenke over at det kanskje er hennes fordommer, og ikke fakta, hun refererer.

Foto: Iván Kverme

Short på sin side, er lykkelig over å slippe barnevognmafiaen og elever fra naboskolen Bjørknes, som har fått både skole og så mange overprisede smoothies de makter å suge i seg, betalt av opphavet.

Forvirrende meny

En mannlig servitør kommer etter hvert luskende med to menyer og to kulepenner. Menyens første side ser ut som en dårlig stensil fra tidlig 80-tall.

– Konseptet er at dere kan lage deres egen pastarett. Her krysser dere av for hvilken type pasta dere vil ha, hva slags saus dere liker og hvilke ingredienser vi skal bruke, forklarer servitøren.

Long og Short blir sittende å bla i menyen. Frem og tilbake, frem og tilbake. Kulepennene blir liggende urørt.

Foto: Iván Kverme

– Jeg skjønner ikke denne menyen. Forrettene er gjemt langt bak, plutselig kommer det en side med eggeretter på en egen brunsj-meny, og pastaretter er presentert både her og der, sukker Long.

Short er akkurat like forvirret og til lite, eller nærmere bestemt, ingen hjelp.

– Jeg spør hva servitøren anbefaler, sier Long, som åpenbart har resignert.

Short har funnet arket med salater og lar seg friste av en salat med kylling, parmesan, tomater og ostedressing, servert med brød med pesto.

Long får anbefalt Shorts valg, og står igjen på egne ben. Nærmest på måfå velger hun pasta med pomodorosaus, kyllingbryst, spinat og mozzarella.

Herlige lokaler

I tyve minutter blir de to sittende og studere forbipasserende på fortauet og det fantastisk hyggelige lokalets øvrige klientell. Ikke én forretningsmann eller -kvinne er å se. Men det gjør ikke noe. Enn så lenge er de to lykkelig uvitende om hvordan resten av besøket vil utarte seg.

– Her kan jeg godt tenke meg å gå igjen. Lokalet er jo helt supert. En skikkelig nabolagsrestaurant, selv om det ikke er mitt nabolag, sier Short.

Foto: Iván Kverme

Long nikker seg enig idet servitøren kommer med to breddfulle tallerkener med mat som ser riktig så god ut.

– Det er en raus porsjon med kylling. Den ostebaserte dressingen er god, de små tomatene likeså, og jeg liker at det er nok parmesan uten at salaten drukner i ost, sier Short, som skulle ønske at kyllingen var litt saftigere og ikke så hard i konsistensen. Men hver eneste bit blir fortært til en litt over midt på treet-karakter.

– Min pasta er også god. Ikke kjempegod, men god. Disse halvsmeltede mozzarella-bitene gjør seg godt i retten, sier Long, og stikker gaffelen i en hvit mozzarella-halvkule.

Også hun spiser opp hver eneste bit, noe som ikke er hverdagskost når de to er ute på lunsjoppdrag i embeds medfør.

Komplett nedsnødd servitør

– Nå har mitt glass vært tomt svært lenge. Servitøren er jo komplett fjern selv om han står tre meter unna, klager Short.

– Langt fra imponerende. Vi kan kalle ham Skybert, sier Long, unnskylder seg og setter kursen mot toalettet.

Foto: Iván Kverme

Short er nå så irritert at hun henter servitøren og ber om påfyll, hvilket hun får med et smil. Like smilende er ikke Long når hun kommer tilbake fra sitt ærend. En vask som er tett og toalettpapir som er fraværende lokker ikke akkurat frem smilet.

De to blir sittende som to gretne, gamle kjerringer og irritere seg over kjipe toalettforhold og Skybert. Så kommer Long på at hun har lyst på dessert.

– Da er jeg nok nødt til å hente menyen til deg, for Skybert kommer neppe til å gjøre det, sier Short og skaffer de nødvendige papirer.

Ubrukt potensial

Long bestiller en ostekake og Short lurer på om hun skal avslutte lunsjen med en tiramisu, men lar være grunnet toalett-historien til makkeren.

Det tar ikke mange minutter før ostekaken blir servert; med to skjeer.

– Sympatisk, sier Short selv om hun lar sin skje ligge urørt.

Long klarer brasene på egen hånd og Short er spent på dommen.

Foto: Iván Kverme

– Tja. Denne kaken er det ingenting å si noe om. Den smakte ostekake. Hverken mer eller mindre. En treer. Dessverre har jeg akkurat det samme å si om restauranten, oppsummerer Long.

– Jeg er helt enig. Og jeg hadde en skikkelig god følelse da jeg kom inn. Et herlig, fullt lokale med deilig, summende atmosfære. Jeg avslutter med ordtaket «opp som en løve, ned som en skinnfell». Men når det er sagt, jeg står for det jeg sa tidligere i dag: Jeg kommer gjerne tilbake, men da for noen glass vin og litt snacks. Så er det bare å håpe at Skybert ikke er på jobb.