Lunsjguiden: Finansfolkets kjæledegge er tilbake

I gamle dager var Coco Vika et yndet sted for finansdistriktets dress- og draktkledde. Lokalene har stått tomme, men i mars i år dukket Teatro Terrasse opp. Riktignok er uteserveringen av det pussige slaget, med utsikt til Nobels fredssenter og en trafikkert gate. Men røykerne får i hvert fall sitt. Og hvis vi legger godviljen til, er det også mulig å se en flik av sjøen som nytes bedre fra Aker Brygge og Kola-halvøya.

Pizzabonanza

Teatro er kjent for sine kreative pizzavarianter av den italienske typen med tynn, sprø bunn. Enten velger du rød base eller hvit base. Og oppå der finnes varianter som sashimi, løyrom, vitello tonnato, blåmugg og syltede plommer, røkt sik og trøffelsalami.

På Teatro Terrasse finnes også disse. I tillegg har de utvidet spisekartet med retter som tempurasalat, biffsalat, cæsarsalat og vitello tonnatosalat.

Short har tidligere spist seg gjennom de fleste av pizzavariantene til Teatro og er skråsikker i sitt valg: Hun kommer til å bestille en av salatene, selv om dagens risottorett også virker forlokkende. Men klok av tidligere eskapader i Italia, med særdeles tung lunsj etterfulgt av lysten til en time på øyet, blir det salat på hun som på trykk kaller seg Short, men som uten diskusjon og centimetermål rager desidert høyest over bakken av de to.

– Jeg velger en pizza, sier Long.

Short lurer på om hun har hørt feil. Long - som virkelig ikke er noen pizzaspiser. Hvis hun i det hele tatt våger seg ut på det feltet, kan hun strekke seg til å si at skorpen smaker best.

– Har du ikke sett at spisekartet har andre retter enn pizza? Du MÅ ikke bestille det, sier en bekymret Short.

– Jeg har sett det, men vil ha pizza i dag. Vi er tross alt på Teatro Terrasse.

Rå pizzafisk

Short blir så forfjamset at hun glemmer å bestille sin favorittsalat, og i befippelsen velger en biffsalat. Nå er det Long sin tur til å bli overrasket. Selv er hun så usikker på pizzadomenet at hun spør den søte, polske servitøren om hjelp til valget. Det er lissepasning for polakken, som umiddelbart svarer sashimipizza. Den er bestselgeren og har spennende smaker, selv om det virker merkelig, beroliger hun. Long har ingen oppfølgingsspørsmål og lar seg villig bli geleidet i kjøpsprosessen.

Long kikker ned på bordbrikken med teksten «I want someone to look at me the same way I look at pizza».

– Normalt ville jeg ikke ønske akkurat dette. Jeg er jo ikke spesielt begeistret for pizza. Men sashimi-pizza høres såpass merkelig ut at jeg bare må prøve den, smiler Long.

De to blir sittende å kikke seg rundt i lokalet, som er varmt, lyst og stilig med mange elementer fra 70-tallet. Musikken i bakgrunnen er dempet og tidsriktig. Det øvrige klientellet, som er kan telles på mindre enn to hender denne dagen, er åpenbart fra lokalene i nærområdet. Det oser forretning av dem alle sammen - uten at det virker hverken skjemmende eller upassende. Snarere tvert imot. Barnevognmafiaen ville neppe funnet frem hit.

Chilimajo x to

Det tar ikke mer enn 13 minutter fra bestilling til rettene står på bordet. Pizzaen til Long vekker mest oppsikt. Den ser ut som en flat blomsterbukett i hvitt, gult, grønt, rødt og fiolett. Det siste viser seg å være fiolette gulrøtter servert i kruseduller som pynt. Long tar prøvende en bit og ser lykkelig ut.

– Denne smaker godt, sier hun og overrasker både seg selv og bordvenninnen.

Pizzaen består av rå kveite, ulike oster, ponzu, vårløk, chilimajones og koriander, i tillegg til gulrotspaghettien.

Shorts biffsalat blir servert med den samme chilimajonesen i en skål ved siden av. Tallerkenen, som egentlig er et smalt fat, inneholder babyspinat, ruccolasalat, cashewnøtter, nudler og avokado, toppet med tynne skiver med indrefilet av okse.

– Spennende kombo, sier salatspiseren og trekker frem de løvtynne, blodrøde biffskivene som klassens duks, i tillegg til nøttene og chilimajonesen. På kort tid er det ikke en bit igjen av noe som helst.

Long, som nærmest virket henrykt i begynnelsen, har fått et litt mindre blidt drag i fjeset. Pizzaen nærmer seg fullført, men hun har lagt kniv og gaffel i ti på halv fire-posisjon, som signaliserer at hun er ferdig.

– Pizzaen er god, men fisken er overflødig. Man kjenner ikke smaken på grunn av alt det andre. Men av de pizzaene jeg har spist, er denne veldig god, selv om jeg fortsatt ikke fatter poenget med de kveiteskivene.

Gir det flere sjanser

Mettheten begynner å komme, men Long lar seg friste av en søt avslutning og ender opp med is og salt karamell. Short håper den blir servert med to skjeer, hvilket ikke skjer. Men den ser god ut, og hun angrer umiddelbart på sitt asketiske valg. Når Long har fullført sin dessert, kommer dommen:

– En god dessert og raust med karamell, men den smakte mindre salt enn jeg hadde håpet på. For meg var nok ikke maten mer enn en firer, men hovedinntrykket gjør likevel at jeg havner på terningkast fem.

Short er lykkelig over at pizzaskeptikeren er så positiv, for selv har hun hatt et ypperlig måltid i herlige omgivelser som oser forretningslunsj. Enten hun skal tilbake i helgemodus med samboer eller venninner, eller bruke stedet til en alene-lunsj med chromebook med lynraskt internett og et godt måltid, er hun i hvert fall sikker på én ting: Det blir et nytt besøk på Teatro Terrasse i relativt nær fremtid. Hvis de også ikke faller for fristelsen å servere julemat, er det et godt fristed fjernt fra fra ribbe, juletallerken, pinnekjøtt og lutefisk.