Derfor kan klokken koste flere millioner kroner

Denne artikkelen ble først publisert november 2019 i Finansavisen Premium.

Nordmenns appetitt for klokker syns å være på en all-time high. Fra bransjen rapporteres det om en tydelig vridning fra batteridrevne til mekaniske klokker, og en økende betalingsvillighet for det vi tradisjonelt har kalt «luksusklokker». Kjøperne har blitt yngre, litt hippere, og langt ifra alle går jevnlig i dress. Fortsatt er de fleste menn, men også kvinnene har begynt å få øynene opp for «skikkelige klokker». 

For denne nye bølgen av klokkefrelste har Rolex nærmest blitt allemannseie, og unorske merkenavn som Longines, Blancpain og Jaeger-LeCoultre uttales både med fransk aksent og den største selvfølgelighet.

Legg vekk mobilen

Strøm og digital tidsvisning er begrenset til mobilen i lommen, mens klokken på håndleddet skal være fjærdrevet og analog. For utenforstående kan fascinasjonen for disse «gammeldagse» klokkene virke sprø.

Ikke bare er klokkene mindre presise enn den man finner på mobilen, men de stive priser gjør det hele desto vanskelige å forstå.

Blant klokkeekspertene finnes det likevel noen allment aksepterte momenter, som setter galskapen litt i system. Et alibi for klokkenes høye og tidvis varierende prisen mellom de ulike klokkene.

Inn på innsiden

La oss starte med klokkenes indre. Selv de rimeligste klokkene med mekanisk urverk, vil alltid være dyrere enn de rimeligste kvartsurene. Sistnevnte drives elektrisitet, og masseproduseres som ordinær forbrukerelektronikk. Til sammenligning er et mekanisk urverk en liten strømløs maskin, som utelukkende drives av den mekaniske kraften fra en opptrukket fjær.

Et typisk mekanisk urverk kan bestå av flere hundre små komponenter – tannhjul, plater, fjærer, akslinger og skruer – som må monteres og justeres med et betydelig innslag av menneskehender.

Hva er sant?

Helt manuell er urproduksjonen likevel ikke. Selv blant selverklærte klokkeentusiaster, vil man enkelte ganger støte på en misoppfatning om at rimelige klokker lages med maskiner, mens de dyreste lages for hånd. Det er i beste fall en slags sannhet med modifikasjoner. Selv hos prestisjetunge urprodusenter som Audemars Piguet og Breguet, foregår en industrialisert produksjon hvor datastyrte maskiner forvandler råmaterialer til presise komponenter.

Ser man bort fra en liten håndfull uavhengige urmakere som nesten lager alt for hånd, er «håndlagde klokker» langt på vei en myte. Kyndige menneskehender spiller likevel rolle i prisforskjellen mellom de mest tilgjengelige, og de mest luksuriøse klokkene.

Sistnevnte er gjerne gjenstand for såkalt «håndfinisjering», som oftest refererer til utsmykking og dekorering av urverket, men som gjerne kan omfatte ytre komponenter som kasse og lenke. Hos de ypperste børstes, poleres og graveres det ved hjelp av tradisjonelt forankrede manuelle teknikker.

Mens urverket i en Seiko eller Certina er finisjert maskinelt (og oftest sparsomt), vil urverket i en Patek Philippe eller A. Lange & Söhne alltid være finisjert i timevis for hånd. Kvaliteten og omfanget av finisjeringen vanligvis utslag i prisen.

Komplisert

Urverkets funksjoner, såkalte «komplikasjoner», påvirker prisen i en minst like høy grad. Avanserte komplikasjoner som tourbilloner, minute repeatere og evighetskalendere, representerer en høy kostnad ved utvikling, men også i videre produksjon. Selv hos de mest prestisjetunge urprodusentene besitter kun en håndfull urmakere kompetansen til å montere og justere disse komplekse små mekanismene.

Andre tekniske finesser som fritthengende balanser og spiraler av høyteknologiske materialer, kan også være med på å drive prisen opp. Tar vi turen til klokkenes ytre, har bruken av materialer tradisjonelt hatt en sterkt sammenheng med klokkenes utsalgspris.

Man trenger ikke å være klokkeinteressert for å vite at gull er et kostbart materiale, og tidligere har klokker av gull gjerne vært priset til rundt det dobbelte av samme modell i stål. Denne tommelfingerregelen har imidlertid liten sammenheng med den langt lavere forskjellen i reelle produksjonskostnader, og står kanskje også for fall.

Fremveksten av kostbare luksusklokker av stål, eksotiske metaller og komposittmaterialer, har gjort prisvurderinger på bakgrunn av materialer mer forvirrende enn noensinne.

Selv om de dyreste mekaniske klokkene aldri kan matche selv rimeligere kvartsur på presisjon, skorter det ikke på justering, testing og kvalitetssikring fra produsentens side.

I de høyeste prisklassene gjennomføres det gjerne dagevis med testing, for å være helt sikker på at klokken holder mål. Enkelte benytter uavhengige sertifiseringer og kriterier som COSC (Contrôle Officiel Suisse des Chronomètres) og Poincon de Genève, mens andre har utviklet egne interne og godt kommuniserte testprosedyrer.

Ekstremt

Noen tar det også litt lenger: Hos Patek Philippe sjekker konsernsjef Thierry Stern hver eneste minute repeater før den forlater fabrikken, mens A. Lange & Söhne monterer hvert urverk to ganger. Det immaterielle spiller naturligvis også en rolle, men de ulike merkevarenes posisjon og status er nærmest et kapittel for seg selv.

Selve produksjonsprosessen og reell kvalitet forklarer imidlertid langt på vei de mekaniske klokkenes pris, og ikke minst forskjellen i pris mellom de ulike klokkene. Det er med andre ord klinkende klart at de mekaniske klokkene er noe langt mer enn bare luft og markedsføring.