Når stål blir dyrere enn gull

– We are starting at 400.000. Selling at four hundred thousand francs.

En mann stikker ut sin padel mot midtgangen. Midt i auksjonarius åsyn. Førstnevnte er tettpakket i det samme som beskyttet han for byens kalde vindgufs. Som Kong Olav blant folket på trikken er budgiveren svøpt i skjerf, vadmellue (med lapper over ørene) og en tilnærmet fotsid frakk.

«410.000» kunngjør mannen med klubben på podiumet og peker mot den forfrosne budgiveren. Det er han som bestemmer hvem som får æren av å bruke ekvivalenten til folkehelseposten tilhørende statsbudsjettet i et middels utviklet land. 

– And 420.000 online, meldes det på spiss britisk sosiolekt. 

Budgiveren smeller padelen i siden på stolen, som om han var tilbake på ranchen og stolen var en polohest. Lommebokens stamina rekker ikke til i dette oppløpet. Han er utenfor budsjettet og gir seg i stille raseri. Dressjakkens sømmer, naturligvis i form av italiensk håndsydd spalla camicia, stikker opp mot ørene og det bakovergredde håret i det han trekker på skuldrene i arg skuffelse. Publikum stirrer langhalset på scenen som utfolder seg. 

– Four hundred and thirty thousand from an online bidder, proklamerer auksjonarius.

Beløpet er fortsatt bare barnemat. 

– 440.000, kommer det fra bak i salen. 

Alle hodene i salen beveges synkront i retning stemmen, kun for å få et glimt av hvem som nå har åpnet opp spanderbuksene og vist frem hva som gjemmer seg på denne kontoen. 

– Selling for four hundred and fourty thousand francs. Thanks to the gentleman in the back, sier budsjefen på statisk aksent i det han retter den lille trehammeren mot podiet. Venstrehånden er strukket mot taket, som om han levde i et Michelangelo-maleri fra høyrenessansen, for å markere at salget snart kommer til å skje om ingen får fart på pengebruken. 

Auksjonarius ser med dådyrøyne ut mot salen, spørrende etter et par tusen sveitserpenger til. Så dedikeres et hengivent blikk til kameraet, rettet mot budgiverne på nett.  

Et distinkt kakk med hammeren, og hele salen på Mandarin Hotel i Geneve klapper like begeistret som når andre finner mandelen i julegrøten. 

Mannen i utvaskede jeans, v-genser og moteriktige joggesko er den lykkelige nye eieren av en Rolex Daytona fra 1970 - i helgull naturligvis. Akkurat det han trenger for å tiltrekke seg bedårende blikk og våte munnviker fra ursamlende menn verden over. Riktignok har han allerede flere klokker enn han kan bruke, tilsynelatende med et ur på hver arm. Det samme hadde Che Guavara og Maradonna. Men her er det verken kommunistisk revolusjon eller fotballkamp i 4:3-format. 

«An astute collector»

– Dette er en helt spesiell helg, sier Mikael Wallhagen.

Det er den eneste helgen i verden hvor auksjonene til de største konkurrentene er lagt til tilnærmet samme tid. Samme helg. Samme uke. Som om det skulle vært koordinert for å tiltrekke seg maks likviditet. Wallhagen er svensken som styrer den ene – hos Sotheby's. 

De har solgt bruktgjenstander i 275 år, siden 1775. Og i nærmere femten av disse årene har Wallhagen, som er utdannet urmaker, stått i klokkeavdelingen.

– Geneve blir en samlingsplass for samlere og entusiaster denne uken, fortsetter han.

Selv rocker han for anledningen en vintage Rolex Milgauss rundt håndleddet, kjent for stort motstandsdyktighet mot magnetisme og produsert for ansatte på CERN utenfor den sveitsiske klokkehovedstaden. Ikke dårlig. 

Langs de brosteinlagte gatene utenfor Mandarin Oriental sprader menn rundt i blazer, isolerende boblevester fra Moncler, Cohen-olabukser, fløyelsjoggesko og fargerike briller med solide rammer. Gjerne med en yngre mademoiselle, som antagelig følger «dele på to og plusse på syv»-regelen, i armkroken. 

Det er mange av fiffen tilstede denne helgen i november. Alle kjenner hverandre – både i person og ligningsverdi. De stopper anslagsvis hver tiende meter for å hilse på en gammel kjenning med et kyss på hvert kinn. Konkurransen går tilsynelatende i å slå hverandre mest mulig dominerende på ryggen. Eller i å deponere flest mulig sveitserfranc på færrest mulig objekter. 

Genève huser auksjoner fra alle de store auksjonshusene, Phillips, Christies, Antiqourum – og Sotheby's. Alle lagt til byens beste hoteller, med de best klingende navnene – som en dessertskje i sølv mot vinglass i krystall. Fem intensive dager, hvor skinnende objekter står i kø for å gi et lite innhugg i de mange lommebøkene av alligatorskinn.

Bankhemmeligheter er det slutt på i Sveits. Men likevel står mye i stil med konti gjemt bak anonyme sifre. Det ser relativt folkelig ut på overflaten i prosessene som gjennomføres før et ur møter ny eier. Men ikke så folkelig at det kan sammenlignes med barn av Grünerløkka på en scene, syngende i neo-jazz-stil om kapitalismens akk så etterlengtede død. Her er det «kjennere vet». 

Byen står også for klokkeverdens Oscar-utdeling: Grand Prix de Horlogerie de Genève. De fleste som ikke snakker fransk unngår å prøve å uttale navnet, i ren frykt for å høres ut som en amerikaner med lommeordbok, cargo-shorts og bredbremmet hatt i teknisk utførelse, på første tur til det europeiske kontinent. Rolex avstår fra å delta. Det samme gjelder Patek Philippe. Ryktene tilsier at det er i frykt for å tape mot mer «tilgjengelige» produsenter. Uansett danses vinnerne frem i en halv-komisk, dog strikt grandios, seremoni fullspekket av sveitsere ikledd middelalderdrakter og muskedundere.

Til en god sak

I tillegg avholdes det selvsagt en stor veldedighetsauksjon, hvor et utall urprodusenter lar spesielle verk hente inn noen millioner sveitserfranc til en god sak. Slik får alle som vil tømt brukskontoen, selv om du skulle vært uheldig på de andre auksjonene. 

På dette sistnevnte evenementet ble det satt en ny rekord i kategorien «verdens dyreste armbåndsur». En Patek gikk for 31 millioner sveitserfranc. Auksjonshelgen har alltid vært en  festival for de særdeles likvide. Hva de er ute etter endrer seg imidlertid over tid. Flokkdyr finnes også blant én-prosentene. 

«Var det et bud?»

– Was that a bid?

Vi er tilbake i auksjonssalen. En usikker herremann på bakerste rad rykker i spaden. Auksjonarius vil ha svar. 

«Bud!» lyder det fra et medlem av den lille sveitsiske hæren som sitter på telefon med en potensiell kjøper. 

Og slik ender det: En Patek Philippe Nautilus i stål går for drastisk mye mer enn de fleste superkompliserte mikromekanikker i edelt metall. 

– Urets tilstand er det aller viktigste. Det kan utgjøre enorme forskjeller på hammerprisen. Renoverte ur går for mindre, og dette blir det mer og mer fokus på for hvert år som går, forteller Wallhagen.

– Vi er inne en trend der modeller i stål er mest ettertraktet, og der de sterkeste merkevarene er Rolex og Patek Philippe, sier Wallhagen. 

Han viser frem en Patek Philippe 490 med evighetskalender. Partytrikset, som er estimert til å selge for mellom 400.000 og 600.000 sveitserfranc, er at den lille, 37 millimeter brede, gullklumpen kan synge ut timer og minutter. 

– Det er en funksjon som stammer fra gamle nattbordsklokker. På den måten kan du høre hva klokken er uten å måtte se urskiven. 

En liten rådhusklokke på armen, om du vil. Uret selger til slutt for 4,6 millioner kroner. 

Etter at halvparten av de nær 240 urene er unnagjort meldes det om lunsjpause. Auksjonen startet 10:30 og klokken er nå 13:00. Pengepresset stopper midlertidig. Sjekkhefter lukkes i et saftig smekk. 

Ostefingre

En velkledd dame i høye heler og Versace rykker hastig ut sammen med sin hvite West Highland Terrier. Begges blikk er festet mot utgangen. Begge vil gjerne markere territorium, dog den ene noe mer interessert i å skaffe plass i baren enn å finne den nærmeste lyktestolpen av akseptabel kvalitet. Klokkefolket trekker mot byens mange og overprisede spisesteder. 

Ingen har med matpakke, gårsdagens grovbrød og svett ost. I stedet er osten smeltet i store jerngryter, ispedd hvitvin og hvitløk. Her skal du dyppe brødet ditt i fondue, sveitsernes yndlingsrett både høst og vinter. 

Praten rundt lunsjbordet går i salgspriser, antall tannhjul på balansehjul, usiterte tallreferanser på seksten sifre, og byens siste gossip – sistnevnte på italiensk for å hindre nysgjerrige ører. Og kanskje en FATF-dom blir diskutert i tide og utide. Det oser av bankfolk, sigarrøyk og konservative slips på luftetur. 

Mange kommer fra utlandet. Europa, Mellom-Amerika, Asia eller Italia. Mange av dem er «dealere» som er på jakt etter ur de kan pushe til sine klienter. Med påslag naturligvis. Mange er også samlere, på jakt etter ur til egen samling. 

Tilbake i auksjonsrommet forteller Wallhagen hvem som drar opp prisene mest.

– Det er privatpersonene. De er ute etter få, spesifikke ur. Det er gjerne de som byr høyest på auksjonene. Han eller hun vet godt hva de vil ha, sier han. 

Neste ut er en måneklokke. Rommet her nede på jorden er varmt etter lunsjen, og lommebøkene åpnes igjen for en Omega Speedmaster som opprinnelig ble solgt i Italia for å hylle et Amerikansk-Russisk romoppdrag. Og apropos måner: De er det mange av i auksjonssalen på Mandarin Oriental.

Kutyme og superlativer

I de ørsmå pausene mellom auskjonsobjektene kan det høres at flittige hender henter frem neste side i den blytunge auksjonskatalogen. I karakteriseringen av neste lot lates det ikke til å være kutt i budsjettet på superlativene: «Owned by an astute collector», «very rare» og «well  preserved».

Det kan virke overraskende for dem som er vant til å møte det samme folkeslaget på retrett i fiffens høytliggende stamsteder som St-Moritz, da kontra her nede ved Genèvesjøens bredder. Her trekkes de fleste mot den noe mer anonyme delen av walk-in-garderoben. Pels er for mange byttet ut med fleece. På konferansestolene i auksjonen foregår en forførerisk ballett, hvor hovedpersonene møtes i hanekamp. I stedet for langstrakte fløyelsfjær og klikkelyder brukes budspaden for alt den er verdt. I Genève kaller du ikke en spade for en spade.

Noen følger derimot ikke kutymen. Inn i rommet sprader en mann ikledd lilla peacoat og en sort eye-patch stroppet rundt et stykk blankpolert hode. Han slår sine auksjonsvenner dominant på ryggen i det han passerer bakerste rad. Dansen mellom patina og likvide midler har for alvor begynt. Oppmerksomheten og blikket er imidlertid fiksert på en gammel bordklokke med syngende mekaniske fugler. Noe utenom det vanlige. 

Auksjonarius ramser opp klausulene ved salget som om det skulle vært en betting-reklame på London-sendt fjernsyn – det er mye informasjon på én enkelt utpust: «Inneholder utrydningstruede dyrearter». «Kjøper må selv stå for arrangering av frakt».

Det lønner seg å ha eget seilskip. I hvert fall eget fly.

Det «vanlige», og mest populære, i disse dager er Gerald Gentas kreasjoner fra 1970-tallet. Da bestemte legendariske produsenter som Audemars Piguet, Patek Philippe og IWC  seg for at det de trengte var svindyre sportsklokker laget i stål. Gull, hvitt gull og roségull var nokså passé. Og slik ble det. Merker som en gang kun fikserte seg på konger, småkonger og andre adelige med pingvindrakt som hverdagstøy fikk plutselig et litt mer avslappet publikum. 

På denne tiden var det svært sjeldent at Patek Philippe lagde utgaver av sine edlere ur i spikerstål. Den trenden har bestått, og har gjort at stålutgaver av tilnærmet identiske ur i eksempelvis gull går for høyere beløp. 

Det subtile har på ett vis blitt den nye måten å vise seg frem på. Low-key «peacocking» er den sosioøkonomiske merkevaren du absolutt må føye deg etter for å sjekke status i de rette sirkler. Her er det ikke kult å la diamantpoengstatusen blottes på Rimowaens bagasjelapp. 

Après auction

– Hva tenker du om salget?

– Jeg synes det gikk bra. Det har roet seg litt ned på «kømodellene» til Rolex, som GMT-Master II «Batman» og «Batgirl». Daytona også. 

Det burde være musikk i ørene for vordende Rolex-kjøpere. Det har i flere år vært, og er fortsatt, en vill bonanza-stemning som slår Klondyke ned i de historiske ridestøvlene. 

– Vi så samtidig at klokkene fra midt-østen gikk usolgt. På den annen side står Patek Philippe Nautlius sterkt, selv om vi kanskje hadde noe høye estimater. 

Gullur med arabiske statslederes byster dominerende på skiven selger ikke som varmt hvetebrød. Totalt tikket salget uansett inn på 8.413.250 sveitserfranc, eller nærmere 78 millioner kroner om du vil. Snart svinger beløpene inn på Sotheby's konti, fra pene navn og vestvendte aveny-adresser verden om. 

Utenfor Hotel Mandarin Oriental venter en armada av sorte sedaner med ekstra stor beinplass og San Pellegrino på glassflaske i armlenet. Så fort siste klokke er gått under hammeren, transporteres de fremmøtte bort til privatflyene som venter et langt steinkast unna. De retter flynesen mot Dubai, London, New York og Roma. Den eneste forskjellen fra da de ankom Genève er at lommebøkene er litt lettere. Og at håndleddene er litt tyngre.

Denne saken ble først publisert i Finansavisen Premium i desember 2019.