I Finansavisen 10. desember skriver advokatene Garnes og Sando i SANDS at de ikke blir overrasket dersom Konkurransetilsynets etterforskning av forskjellene i leverandørpriser renner ut i sanden uten vedtak. De mener at tilsynet har en «utfordrende oppgave» i å etablere grunnlag for gripe inn.
Som de skriver har EU-domstolen trukket opp to vilkår for at prisforskjeller fra dominerende leverandører skal være i strid med konkurranseloven:
For det første må forskjellene ikke kunne forklares i ulike kostnader. Konkurransetilsynet finner prisforskjeller på mer enn 10 prosent hos halvparten av de undersøkte leverandørene, hos enkelte over 15 prosent. Det har formodningen mot seg at kostnadene ved å produsere og levere sjokolade eller rengjøringsmidler til NorgesGruppen er så mye lavere enn kostnadene ved å forsyne Rema 1000 eller Coop at det kan forklare disse forskjellene. Uansett er det leverandørene som må bevise at prisforskjellene skyldes ulike kostnader eller andre objektive årsaker.
Det har formodningen mot seg at prisforskjeller på 10 til 15 prosent eller mer ikke er egnet til å påføre kjedene som betaler mest en konkurranseulempe
For det andre må de som betaler en høyere pris, påføres en konkurranseulempe som følge av prisforskjellene. Igjen; det har formodningen mot seg at prisforskjeller på 10 til 15 prosent eller mer ikke er egnet til å påføre kjedene som betaler mest en konkurranseulempe. EU-kommisjonen har lagt vekt på hvor stor andel av kjøperens kostnader som påvirkes av prisforskjellene. For dagligvarekjedene står varekostnadene for 70 til 80 prosent av utsalgsprisen (før moms). Da synes det åpenbart at muligheten til å utfordre NorgesGruppen på pris svekkes.
Som ICA-direktør Per Strömberg uttalte til Dagbladet i 2014, da ICA trakk seg ut av Norge: «I en bransje hvor innkjøpskostnadene er en overveldende del av utgiftene, er det umulig å konkurrere når det allerede der er et handikap. Konsekvensen er at prisene til forbrukerne igjen blir dårlige».
13. november påpekte konkurransedirektøren at prisforskjellene også kan ha langsiktige konsekvenser. Når den største kjeden kan operere med høyere marginer og vokser årlig på bekostning av konkurrentene, kan det over tid lede til at en av de øvrige tvinges ut av markedet. Da er det i så fall bare to igjen. Negative resultater som følge av høyere innkjøpspriser var nettopp det ICA i 2014 anførte som hovedårsaken til at de måtte gi opp. Prisforskjeller hindrer også nyetablering. I en høringsuttalelse fra 2018 slo Konkurransetilsynet fast at forskjeller i leverandørpriser på 3 til 5 prosent kan «utgjøre en vesentlig etableringshindring». Derfor er det bra at Konkurransetilsynet også undersøker de langsiktige virkningene.
Garnes og Sando nevner ikke at prisforskjellene også svekker konkurransen mellom leverandørene. Hvis dominerende leverandører gir lavere priser som belønning til en kjede for å prioritere leverandørens produkter kan det hindre mindre utfordrere med å få bedre fotfeste. Konkurransetilsynet må derfor også undersøke om dominerende leverandører bruker rabatter for å stenge sine konkurrenter ute av markedet.
Dominerende leverandører som gir store prisforskjeller har grunn til å frykte utfallet av Konkurransetilsynets etterforskning, som kan ende i overtredelsesgebyr. Forbrukerne og kjedene som har betalt mest har dessuten krav på å få erstattet det de har tapt på ulovlige prisforskjeller. Leverandørene bør derfor snarest mulig tilpasse seg til konkurranselovens krav.
Helge Stemshaug
Harald K. Selte
Advokatfirmaet BAHR*
*) BAHR har oppdrag for Rema 1000. Red.
