Historisk godt

Lunsjduoen er, for første gang på lenge, uenige om hvilket etablissement som skal besøkes. Stridens kjerne heter Engebret Café. Short er livredd for at lukten av lutefisk fortsatt skal sitte igjen i vegger, gardiner og tepper. Smørbrød er heller ikke blant hennes favoritter. Dessuten har hun hørt livlige beskrivelser om komplett fraværende, for ikke å si direkte uhøflig og inkompetent service. Hun forsøker, etter særdeles fattig evne, å selge inn et italiensk besøk i stedet for den eldgamle restauranten på Bankplassen. Short vil ha pasta. Dermed basta.

Long klarer, på fiffig vis, å selge inn Engebret. Riktignok fikk restauranten terningkast 2 ved forrige besøk, men det var i 2013. Long mener at kollegaen er forutinntatt og uproff. Da blir Short så flau at hun motvillig følger etter, med et påklistret smil og tunge skritt.

Positiv velkomst

Den historiske restauranten bader i januarsol. Både hovmester og servitør er i perlehumør. I løpet av null tid blir de plassert ved Gro Harlem Brundtlands bord med hvert sitt glass hvitvin og en innholdsrik lunsjmeny.

– Lokalene er fantastisk hyggelige. Litt sånn bestemoraktig, sier Short og kikker rundt på de gamle portrettene, det gammeldagse møblementet, de ikke-minimalistiske gardinene og et par tilårskomne gjester.

– Men det lukter litt gammelt. Slik som det lukter i hjemmene til de som har passert middagshøyden med god margin, legger Long til med et smil. Det er åpenbart at det er uten betydning i denne sammenheng. Det er nærmest slik at det passer seg best.

Drømmen om et lite stykke Italia

Short, som fortsatt ønsker seg italiensk mat, men gjerne i disse omgivelsene, saumfarer menyen i håp om å bli tilfredsstilt. Det nærmeste hun kommer er kremet skogsopp på toast med posjert egg. I smug åpner hun Google translate og får «funghi cremosi su pane tostato con uovo in camicia» i retur. Hun lar seg lure og nøler ikke et sekund med bestillingen.

Long styrer unna smørbrødbuffeten. 149 kroner for et smørbrød med høye fjell av pålegg er ingen upris, men hun vil gjerne bli servert ved bordet. Dagens lunsjrett viser seg å være lutefisk og Short fniser. Det var jo akkurat det hun ville unngå. Også Long også styrer unna denne fiskeretten. Ikke fordi hun ikke liker det, men fordi hun bare er litt småsulten. Valget faller i stedet på restaurantens bondeomelett med poteter, løk, røkelaks og geitostkrem med frisk salat.

Ubrukte salt- og pepperbøsser

Lokalet begynner å fylles opp. Primært med forretningsmenn. En eldre amerikaner med et stort, norsk følge, snakker særdeles høyt om return on capital. De andre rundt bordet har et desibelnivå på halvparten av mannen fra Trumpland, så hva samtalen egentlig dreier seg om, blir bare gjetning. Femten minutter senere dukker den blide, spretne servitøren opp med maten.

Short ser fornøyd på sin liksom-italienske rett og tar en bit av brødskiven som er lesset til randen med sopp som smaker soppstuing. På toppen troner det posjerte egget. Det smaker perfekt, og Short trenger ikke røre hverken salt- eller pepperbøssen. Plommen oppfører seg akkurat slik den skal gjøre når eggehviten blir torpedert. Hadde taffelmusikken vært Italiensk, kunne Short, i fantasien, vært i Italia nå.

Long smiler like bredt. Der hun først var skuffet på grunn av manglende brød, kjenner hun nå at miksen mellom potet og omelett var tommel opp. Brød til denne retten er unødvendig.

Hva ville Gro valgt?

Long er innstilt på en søt avslutning. Servitøren kommer med dessertmenyen og går igjen. Da peker Long på skiltet som viser hvis bord de sitter ved.

– Hvis Gro kommer nå, tror du vi må flytte oss?

Det tror Short.

– Men de som sitter ved Bjørnsons og Munchs bord sitter i hvert fall trygt, sier Long og legger til at hun har sittet ved Ingvar Ambjørnsens bord, men det befinner seg på Lorry.

– Hva ville Gro valgt? spør Short etter at Long har lest seg gjennom dessertmenyen.

– Napoleonskake. Det er jeg temmelig sikker på. Selv går jeg for ostekake. Og to skjeer. Det skjer hver gang: du sier at du ikke vil ha dessert, så spiser du opp halve min.

Short takker for omtanken. Og i dette tilfellet også omsorgen. Og den søte avslutningen Long ønsket seg, er i søteste laget for Short, som kjenner at blodsukkeret stiger umiddelbart.

– Her kan vi gjerne henge igjen, både privat, men også i jobbsammenheng. Et bra sted for en forretningslunsj. Og for dem som må bli ferdig med møtet i ekspressfart, er det bare å plukke smørbrød fra buffeten, tipser Long.