Bella Bambina Ristorante
En koselig restaurant som lar deg glemme at du befinner deg på Oslo S. Mannen bak heter Ole Jonny Eikefjord. Han eier også restaurantene Eik, Annen Etasje, Fjord, Teatro, Teatro Terrasse og Rodins Bistro & Bar.
Giuseppe Romeo er kjøkkensjef og en ekte italiener fra Calabria sør i støvellandet. Klassiske retter, ingen pizza. Ekstremt uoppmerksom betjening. Kjedelig mat.
Terningkast 2.
Sted: Østbanehallen, Jernbanetorget 1.
Tid før maten kom: 8 minutter.
Pris lunsjretter: 85 - 295 kroner.
Besøkt: 28. januar 2020.
Det begynte så bra. En innbydende restaurant i Østbanehallen som får oss til å glemme helt at vi befinner oss på landets travleste trafikknutepunkt. Forventningene var store, for Ole Jonny Eikefjord eier flere gode restauranter. Vi ble riktignok sittende særdeles lenge før servitøren tok opp bestilling, men da det først skjedde, tok det ikke mer enn åtte minutter før de to forrettene sto på bordet. Da servitøren hørte at vi skulle dele carpaccio og bruschetta, var hun raskt på pletten med ytterligere to tallerkener.
Brød som en gjørmete fotballbane
– Kokken har vært ekstremt raus med parmesanen, smatter Short fornøyd, etter å ha fortært de rå, tynne skivene med oksekjøtt, ruccola og sitronvinagrette:
– For meg er dette tommel opp.
Long deler spisefølgets ros, men stiller også et kritisk spørsmål om hvor vanskelig det egentlig kan være å få en carpaccio til å bli en god forrett.
Short er over på det grillede brødet med hakkede cherrytomater, hvitløk, rødløk og basilikum. Kokken har vært like raus med toppingen her som med parmesanen på den første forretten. Tomatene smaker sol og Short smiler bredt. Det gjør ikke Long:
– Plusspoeng for mange og gode tomater, men strykkarakter for brødet. Det hjelper ikke at det smaker grillet så lenge konsistensen er som en fotballbane på Norway Cup etter fire dager med silregn.
Hun lar resten av det klissvåte brødet forbli urørt.
Hallo? Hallo? Hallo?
En litt sur og en fortsatt litt blid anmelder blir sittende og tvinne tommeltotter og vente på hovedrettene. De fortsetter å vente, og på et tidspunkt lurer Short på om hun skal hente en servitør. Hun titter bort på firkløveret i sorte uniformer. De lever i sin egen, lattermilde boble. Ikke ett øye er i nærheten av å bry seg om gjestene i restauranten. Short lar dem holde på i fred. Long blir lattermild:
– Igjen har vi usynlighetskappene på. Dette er utrolig sløvt.
Et par minutter senere dukker en servitør opp med en enorm porsjon pasta med italiensk skinke, sopp, fløtesaus og trøffelolje til Short, og en enda mer solid dose italiensk husmannskost til Long: grillede, italienske chilipølser servert med sauterte bønner, salat og ovnsbakte poteter.
Uappetittlig store porsjoner
Longs tallerken ser innbydende ut - gitt at det hadde vært et serveringsfat til en parmiddag. Pastabollen til Short er også i rauseste laget hvis du ikke er sumobryter på høyt, internasjonalt nivå.
– Pølsene er sterke, potetene er for mange, salaten er frisk og bønnene smaker skikkelig kjedelig. Jeg er ikke imponert, konkluderer Long og tar pliktskyldigst en liten bit til av maten før hun legger bort kniv og gaffel.
Short, som nærmest kan spise grenseløst mye, sliter med sin porsjon pasta. For å ta det positive først: mengden trøffelolje er perfekt. Og tagliatellen er al dente. Men fløtesausen smaker så fett at det er på grensen til ekkelt. Fløten tar også rotta på smaken av sopp og skinke.
– Jeg klarer ikke å spise opp. Dette smaker bare fett. Hadde jeg hatt en sitron for hånden, skulle jeg skviset over noen dråper i håp om at det kunne reddet stumpene.
– Kryss i taket. Det må være flere år siden jeg var vitne til at du lar halvparten av maten bli liggende igjen på tallerken, sier Long i en triumferende tone.
– Men det er intet godt tegn, parerer Short.
Europamesterskap i venting
Ingen av dem orker dessert. De gjør tydelige tegn til at de ønsker kontakt med en servitør slik at de kan betale og gå. Betjeningen er igjen så opptatt med hverandre at duoen er usynlige. Short forsøker seg med noen enkle vinkebevegelser. Helt nytteløst. Bevegelsene blir tydeligere og mer kreative. Betjeningen fanger det ikke opp.
– Skal jeg moone? spør Long, som nå er så lattermild at hun er rød i fjeset. Short rister oppgitt på hodet.
– Hadde vi reist oss og forlatt restauranten, ville de ikke ha merket det. Men jeg synes vi skal gjøre opp for oss, sier Short.
– Det viser seg lettere sagt enn gjort. Dette er jo en parodi. Vi kommer til å komme en time senere enn varslet på kontoret, fortsetter Long, og kikker ned på de halvspiste rettene som nå har vært urørt i over 20 minutter.
Etter nærmest å måtte stå i sofaen for å få kontakt, lykkes Short endelig og de forlater Østbanehallen, mette og skuffede.
– Det er jo lett å tenke seg at folk som velger å spise på Oslo S skal med et tog eller en buss. Det kan de bare glemme. Før de får bestilt, spist og betalt, har buss for tog forlatt området for lenge siden, konkluderer Short.
Damene i resepsjonen sier ingenting når de to ankommer kontorlokalet. Synkront tar de opp armbåndsurene sine og banker på glasset med høyre hånd mens de kremter diskret.
For mer slakt eller skamros, klikk her.
