Moren var pianist og faren var lege. Det var alltid musikk i hjemmet og moren lovet at datteren skulle få begynne å spille cello, bare hun ble stor nok. Først måtte hun bli ti år.
Det virket, for det var ingenting unge Jennifer ville mer enn å komme igang med cellospillingen.
– Reverse psychology, kommenterer hun i dag om morens taktikk.
Taktikken fungerte og datteren ble en dyktig musiker. Hun gikk på vanlig skole i ukedagene, og hver lørdag kjørte de inn til Manhattan for å gå på den kjente skolen The Juilliard School, som utdanner utøvende kunstnere innenfor musikk, dans og drama.
Ettersom hun ble eldre, besto sommerferiene av å reise rundt i verden på musikkskoler og musikkfestivaler der den unge cellisten fikk opptre.
Starten på voksenlivet ble en kamp mellom karrieren som musiker og den fristende fremtiden som lacross-spiller og elitestudent.
– Jeg har alltid hatt mange interesser samtidig. Det har preget livet mitt. Denne gangen sto jeg overfor et valg som jeg virkelig følte var helt umulig. Cello eller Harvard?
Hun fikk begge deler. Først et år i Tyskland og deretter til Harvard.
Senere ble det en mastergrad i filosofi fra Oxford. Det var her hun møtte kvinnen som ble hennes beste venninne: Chelsea Clinton.
I et intervju med VG i 2013 beskriver Clinton sine norgesbesøk sammen med Jennifer: «Vi studerte sammen i Oxford, og så reiste vi en tur til Norge. Vi leide bil og kjørte til Vestlandet for å se på fjordene. De er til å miste pusten av, så vakre de er. Så kjørte vi til Oslo og hadde a great time».
I Norge slipper vi unna det rotteracet du kan oppleve en del steder i Nord-Amerika.
Ble forretningskvinne
Lee Koss ble etterhvert fanget av muligheten for å gjøre karriere, noe som ga henne to somre i Goldman Sachs.
– Jeg oppdaget at jeg egentlig var veldig fascinert av business.
Karrieren gikk raskt videre. Hun ble konsulent først i Parthenon Group deretter i The Bridgespan Group. Hun var også innom JPMorgan. Hun likte særlig å jobbe med frivillige organisasjoner. Men hun ville videre og søkte seg til en ny gruppering som var blitt spesialister på slike kunder.
Hun fikk jobben, men før hun forlot Bridgespan ville sjefen møte henne. Han bønnfalt henne om å bli. Og han kunne lokke med en helt spesiell kunde: Organisasjonen Right to Play med kontorer i Toronto.
Den unge konsulenten kastet seg på et fly til Toronto uten å vite særlig mye om hverken Right to Play eller grunnleggeren, Johan Olav Koss.
Hun visste lite av det vi nordmenn vet: Etter at han ble verdensmester på skøyter i 1990 var forventningene foran OL på Lillehammer enorme. Og om han innfridde! Han tok tre gull, på 1500, 5000 og 10.000 meter.
Koss sørget til sammen for ti verdensrekorder og ble i 1994 kåret til årets idrettsmann av Sports Illustrated. Men på det tidspunktet hadde Koss allerede gått lei all oppmerksomheten rundt egen person. Han ville gjøre noe som hadde større betydning. Resultatet ble organisasjonen Right To Play, som nå er blitt en betydelig internasjonal hjelpeorganisasjon som bruker lek og idrett for å bedre barns levevilkår i vanskelige områder.
Arbeidet gjorde ham til en ledestjerne internasjonalt. Koss ble i sin tid utpekt av magasinet Time til en av verdens 100 fremste ledertalenter og han ble medlem av Young Global Leaders, som er en del av World Economic Forum. Koss var også medlem av IOC fra 1998 til 2002.
ENDTE I NORGE: Jennifer Lee Koss var en fremgangsrik forretningskvinne i USA og Canada. Nå har hun flyttet til en villa i Holmenkollåsen sammen med ektemannen, Johan Olav Koss. Foto: Andreas Klemsdal
Sto til stryk
I Toronto holdt Jennifer en av sine aller dårligste presentasjoner. Men lunsjen etterpå var vellykket. Den tidligere skøytestjernen lurte på hva konsulenten skulle samme kveld.
– Jeg var rask til å svare at jeg ikke hadde planer.
Koss inviterte henne til en gallamiddag. Det ingen av dem visste var at Koss skulle få en pris og ble plassert på æresbordet som for sikkerhets skyld sto på scenen, mens Jennifer måtte sitte ved et bord i salen.
En liten katastrofe av et stevnemøte, der Jennifer måtte overbevise sine bordkavalerer om at hun var her sammen med mannen som ble hedret, selv om hun knapt kjente ham.
Men en mislykket førstekveld kunne likevel ikke stoppe interessen for hverandre. Da Jennifer kom hjem til Boston lå det en melding på telefonsvareren. Den var fra Johan Olav Koss. Kan vi treffes igjen?
– Du kan godt kalle det et lite eventyr, sier Jennifer i dag.
Gikk for MBA
De ble et par med én gang, men den unge konsulentet ga ikke opp alt hun hadde jobbet for. Noe av det første hun fortalte sin nye kjæreste, var at hun ville tilbake til Harvard og ta en MBA. Innimellom rakk hun også en jobb for JP Morgan, sommeren 2007, da de første signalene på finanskrise begynte å melde seg.
Senere flyttet hun til Toronto der Koss bodde og begynte å jobbe i eierfondet Ontario Teachers’ Private Capital, som forvalter 200 milliarder dollar.
Hun visste at det canadiske eventyret ikke ville vare evig. En gang ville han spørre om hun ville bli med til Norge.
– Det har på en måte alltid ligget i kortene. Da vi giftet oss var jeg inneforstått med at vi ville ende opp i Norge.
– Som sosialantropolog ser jeg kvaliteter i det norske samfunnet som du ikke finner andre steder. Nordmenn tilbringer mye tid sammen med familien og er mye ute. Det høres så enkelt ut, men det er ikke like lett å oppnå i alle samfunn. I Norge slipper vi unna det rotteracet du kan oppleve en del steder i Nord-Amerika.
Men hun må fortsatt tilbake til Canada en gang i måneden. Hun sitter i noen styrer og driver selskapet sitt, Brika.com.
Nettsatsning
Brika.com er en nettbutikk som samler småbedrifter som selgere kreative produkter til kvinner.
– Småprodusenter som lager vakre ting, men som er for små til å få distribusjon.
Det hele startet med en Lee Koss-spesialitet. Et langskudd. Hun liker nemlig godt metoden med å bare sende epost til mennesker hun ikke kjenner. «Cold emailing», kaller hun paradegrenen.
– Du tenker at du ikke får svar, men du får svar mye oftere enn du tror. Og utrolige ting kan oppstå med denne metoden.
Det var slik hun traff sin medgründer i Brika, Kena Paranjape. De startet med å drive pop-up butikker rundt omkring i Canada, men fant tidlig ut at det å holde et omfattende varelager fra titalls småprodusenter raskt ville ta livet av dem. Det var da de to MBA-utdannede kvinnene gjorde sin analyse.
– Vi bestemte oss for at det vi måtte tilby var en service. Vi tok ansvar for det som ble solgt, men ikke det som ikke ble solgt. I dag er Brika.com en velfungerende business-to-business forretning.
Lee Koss forteller at hun de seneste årene har truffet flere tusen kvinnelige entreprenører gjennom verv og egne prosjekter. Nå vil hun bygge bro mellom likestillingsarbeidet i Norge og i USA. Hun jobber med to kvinner i USA med tanke på å etablere en organisasjon i USA som skal samle de med påvirkningskraft i ett miljø. Litt som det norske She Community, som er startet av Heidi Aven og som står bak neste ukes She Conference.
– Vi har ansvar for å gjøre noe nå. Hvis ikke skyver vi problemet videre til neste generasjon.
Hun ønsker å samle bedrifter, pressgrupper, investorer og andre til et nettverk med mennesker som har påvirkningskraft.
– Vi må bygge et fundament som neste generasjon kvinner kan stå på.
Norge har fått til utrolige fremskritt på området som verden kan lære av. Men også i Norge er det en lang vei å gå.
– Dere har gjennomført kvotering av kvinner til styrene og har mange kvinnelige topp-politikere. Problemet er nivået under. Der er det fortsatt mye å gjøre. Forskjellene mellom kjønnene er systematisk. Det krever systematiske løsninger.
