Med begrunnelse i sikkerhet og helse er det en betydelig utfordring å stå imot presset for tiltak som griper inn i vårt personvern. Den teknologiske utviklingen gir ubegrensede muligheter til å overvåke individet.
For noen uker siden var det flere av oss som fikk SMS fra kommuner/ordførere med anmodning om å dra hjem fra våre hytteeiendommer. Kommunene hadde altså tilgang til informasjon om hvilke personer som oppholdt seg der. For en uke siden kunne vi lese at personer som passerte Steinssletta ved Hønefoss fikk varsel på sin mobiltelefon om at det er forbudt for hytteeiere å overnatte i kommunen. Kommunen hadde altså tilgang til hvilke personer som passerte kommunegrensen.
Hva vil bli neste trekk? Hva skjer med dette når vi er ferdig med viruset? Vi følger åpenbart i fotsporene til Kina
Hvis ikke dette er brudd på personvernreglene, har lovgivningen allerede gått altfor langt. Vi har de seneste ukene også fått et hastevedtak som gir Folkehelseinstituttet lov til å registrere folks bevegelser, og automatisk sende/motta meldinger om personer med corona som er i nærheten. Det er en liten trøst at dette skal baseres på frivillighet.
Hva vil bli neste trekk? Hva skjer med dette når vi er ferdig med viruset? Vi følger åpenbart i fotsporene til Kina. Det er meget skremmende. Mange av oss ønsker ikke en slik utvikling. Vi ønsker å verne om personvernet og menneskerettighetene. Det er noe av det mest verdifulle vi har i vårt samfunn. Det er skremmende å høre direktør Thon i Datatilsynet si følgende: «ideelle verdier må endre seg som følge av endringer i verden rundt».
Datatilsynet har åpenbart glidd i standpunktet om hvor grensene går
Det at vi får teknologier som gjør at det ikke lenger er noen grenser for hvordan individet kan overvåkes, betyr jo snarere at blant annet Datatilsynet må sette enda tydeligere grenser, og at disse må håndheves. Jeg hadde forventet en helt annen opptreden derfra. Datatilsynet har åpenbart glidd i standpunktet om hvor grensene går.
Media burde også stå på barrikadene og forsvare personvernet, men bortsett fra noen spredte kommentarer, ser det ikke ut til at de er bekymret for utviklingen.
De politiske partier snakker i festtaler varmt om personvernet, men i praktisk politikk gjør de beslutninger som griper inn i det. Det ser ut til at norske politikere er langt flinkere til å fly rundt med pekefingeren overfor andre stater når det gjelder blant annet brudd på menneskerettighetene.
Det er i dag få som står kraftfullt opp for å forsvare individets personvern, en av de viktigste verdier i et liberalt samfunn. Det er også naivt å tro at noen av tiltakene kan bli reversert når spesielle situasjoner er over. Vi er på vei mot et overvåkingssamfunn som jeg tror svært mange ikke ønsker. Mitt håp er at flere og flere etter hvert begynner å reagere på utviklingen, men kanskje er det for sent. Jeg er pessimistisk.
Kjell Stamnes
Bærum
