Etter at politikerne har satt av et par hundre milliarder fra Oljefondet for å lindre effekten av coronanedstengningen for næringslivet med hundretusenvis av permitterte og oppsagte arbeidstagere, står olje- og gassnæringen for tur til støtte. Pandemien har ført til en stor nedgang i etterspørselen og kullkastet investeringsplanene for denne bransjen, som er selve bærebjelken i velferdsstaten. Titusenvis av arbeidsplasser i leverandørindustrien er truet, og næringen trenger lettelser som gjør det mulig å holde hjulene i gang gjennom pandemien.
Flere politiske partier ønsker å utnytte denne situasjonen til en såkalt grønn omstilling av næringen. Det er to områder som det nå lobbes intenst for: Storskala CO2-fangst og fremstilling av hydrogen fra naturgass. Den katastrofale «månelandingen» på Mongstad, som i 2013 ble avsluttet etter å ha påført staten et tap på cirka 10 milliarder kroner, synes å være glemt, og det er ingen nye teknologiske gjennombrudd i CO2-fangst som kan forklare den nyoppståtte entusiasmen.
Kampanjen nå er basert på en mulighetsrapport publisert i 2018 (S.Ø. Størset, G. Tangen, O. Wolfgang og G. Sand. Industrielle muligheter og arbeidsplasser ved CO2-håndtering i Norge. Teknologi for et bedre samfunn, Sintef, Rapport 2018:00450) på oppdrag av NHO, Fellesforbundet, Norsk Industri, Norsk Olje og gass og Industriell Energi.
Prosjektet er så samfunnsøkonomisk ulønnsomt at ingen andre land vurderer slike løsninger lenger
Rapporten forespeiler 70.000 nye lønnsomme arbeidsplasser innen CO2-fangst og fremstilling av hydrogen fra naturgass. Men visjonen har ingen forankring hverken i økonomisk bærekraft eller et realistisk marked med kunder som skal kjøpe produktene. Dette er jo noe som vanligvis kreves av enhver forretningsplan før man ber noen bruke penger på en idé.
Oppdragsgiverne har i lengre tid lobbet for å få regjeringen og Stortinget til å bruke cirka 10 milliarder kroner fra Oljefondet til å bygge et såkalt demonstrasjonsanlegg ved bossforbrenningsanlegget Klemetsrud i Oslo. I tillegg kommer estimerte driftskostnader på en halv milliard per år. Anlegget produserer cirka 400.000 tonn CO2 i året, og med estimert fangst av 90 prosent utgjør investeringen cirka 30.000 kroner per tonn og årlig drift cirka 1.400 kroner per tonn. Dette kan sammenlignes med alternativet, som er å kjøpe CO2-kvoter til 200 kroner tonnet. Prosjektet er så samfunnsøkonomisk ulønnsomt at ingen andre land vurderer slike løsninger lenger.
Så kan man spørre seg om det ikke er en god idé å lage hydrogen fra naturgass. Svaret er nei, av flere grunner: Naturgass består 90 prosent av metan, som inneholder fire deler hydrogen og én del karbon. Når naturgass brennes for å skaffe energi eller brukes som drivstoff, får man får man vann og CO2 i eksosen i forholdet 2:1. Ved å omdanne naturgass til hydrogen, som kun gir vann som eksos, må det brukes store mengder energi for å fjerne, fange og lagre den ene delen karbon.
Det er heller ikke trolig at man vil bygge opp enda et distribusjonsapparat for transportsektoren i Europa
Dette gjør hydrogen prismessig svært ugunstig, samtidig som det er en enorm sløsing med ikke fornybar naturgass som heller bør brukes til å erstatte kull som energibærer, til fremstilling av el til transportsektoren og til petrokjemisk fremstilling av andre produkter verden trenger. Det er heller ikke trolig at man vil bygge opp enda et distribusjonsapparat for transportsektoren i Europa når man nå har satset på omstilling til el i bilindustrien.
Regjeringen bør derfor stå imot lobbyistene inntil de eventuelt kan legge frem en realistisk forretningsplan med investeringene både til lagring og fangst finansiert av næringslivsaktører og med et betalende marked av europeiske kunder til fangst og lagring av CO2 og til hydrogen som drivstoff. Slik de foreligger nå, representerer ikke disse prosjektene en grønn omstilling, men en omstilling fra lønnsom olje- og gassindustri som gir store bidrag til de offentlige finanser, til en industri som må leve av offentlig støtte.
Olav M. Kvalheim
Professor ved Kjemisk institutt, Universitetet i Bergen
Rögnvaldur Hannesson
Professor emeritus, NHH
