Café Skansen
Vegg i vegg med Akershus Festning. Skandinavisk husmannskost med lokale råvarer og kortreist mat. Hyggelig å sitte ute. En oase som gjør at storbylivet virker uendelig langt unna.
Service som forventet og litt over middels mat, med en lunsjmeny som blant annet byr på reker, blåskjell, kylling, fisk - både i fast og flytende form - og salat. Meny og åpningstider på nett stemmer ikke overens med de faktiske forhold.
Terningkast 4
Sted: Rådhusgata 32.
Pris lunsjretter: 188 - 282 kroner.
Tid før maten kom: 15 minutter.
Besøkt: 3. juni 2020.
– Hva? Ikke åpent. Men på nettet står det klokken 11, sier Short.
– Vi åpner 12.
– Det er et kvarter til, kan vi vente her i solen?
– Gå en tur og kom tilbake, sier servitøren med et smil.
Long og Short gjør som de blir bedt om, kommer tilbake og blir møtt med gjenkjennende nikk, etterfulgt av:
– Vi har et bord i solen til dere.
De to setter seg på anvist plass, får hver sin, forhåpentlig desinfiserte, plastovertrukne meny og bestiller drikke.
– Oj, denne menyen er ikke lik den som ligger på nettet, sier Short.
– Den stemmer heller ikke overens med den som står ved inngangspartiet til restauranten, legger Long oppmerksomt til, uten at noen av dem mister interessen av den grunn.
Deltidsveggie
Short tar på seg sine solbriller med styrke, får en passende alderskommentar av Long, lar den passere og saumfarer menyen.
– Her var det mye sjørelatert; fisk, fiskesuppe, reker og skalldyr, slår hun fast og er i ett minutts villrede.
– For meg er valget enkelt denne gangen. Jeg er litt betenkt når det gjelder familiemiddagen i dag, med tanke på hvem som har ansvaret, så jeg velger å spise meg stappmett til lunsj, sier Long med et triumferende tonefall.
Valget faller på Livéche-kylling som forklares slik: konfitert kyllinglår med aspargesbønner, småpoteter, syltet småløk og løpstikkesjy.
Short har en annen situasjon på hjemmebane denne dagen - hun skal også spise middag på restaurant, og velger derfor å holde igjen litt på lunsjen.
– Jeg er deltidsvegetarianer. Innimellom har jeg et vegetarisk måltid, sier hun og lar seg friste av lun byggrynsalat servert med chevrékrem, grillede og syltede grønnsaker, tørkede cherrytomater og ristede pinjekjerner.
Konfitert?
Det tar ikke mer enn et kvarter før maten kommer på bordet. Long er den mest detaljorienterte av de to, og vil gjerne ha en eksakt forklaring på hva konfitert egentlig betyr. Den amerikanske servitøren slår over på engelsk og forklarer som et oppslagsverk. Long er fornøyd med svaret og tar prøvende en bit, etterfulgt av mange mmmmm-lyder.
– Kyllingen er, som hun forklarte, ekstra saftig på grunn av marinaden. Og de små potetene er som sukkertøy, og ekstremt varme, sier hun og puster raskt inn og ut mens hun får tårer i øynene.
– Aspargesbønnene er derimot kalde, men det er kanskje meningen, sier hun og mumser fornøyd videre.
Deltidsvegetarianeren fleiper med at byggryn gir mange helsekostpoeng, og har ikke helt troen på retten. Prøvende tar hun en bit og blir overrasket på en positiv måte. Hun fortsetter å spise bit etter bit, og kommer ikke med en uttalelse før hun har smakt hver eneste ingrediens.
– Vanvittig friskt og syrlig, ostekremen kunne jeg levd av lenge uten å bli lei, og helsekostfølelsen uteblir.
De to blir sittende og spise i stillhet, mens Long blåser ivrig på en potet som er spiddet på gaffelen.
– Skal jeg innrømme noe? sier Short plutselig til makkeren. Det virker som om hun skal røpe tidenes hemmelighet.
– Jeg har spist en salat uten medfølgende brød og er helt mett. Det tror jeg ikke har skjedd siden konfirmasjonstiden.
Long, som fortsatt husker hva hun har i vente hjemme, fortsetter å tviholde på stappmett-strategien:
– Jeg er også god og mett, men får plass til litt til, sier hun og håper servitøren snart dukker opp. Bordene rundt dem begynner å fylles opp, det corona-flyttes på bord og stoler for å følge smittevernreglene, men likevel få plass til solhungrige gjester, og for første gang siden de kom, virker servicen under pari. Da amerikaneren med gode norskkunnskaper dukker opp, fremfører Long sitt ærend og venter spent på den søte avslutningen: is med salt karamell.
Smakløs dessert
Forventningsfullt tar Long en ubeskjeden skje av den høye skålen og må dessverre innrømme at uttrykket «opp som en løve, ned som en skinnfell» kunne vært brukt her.
– Kjempegod hovedrett, dørgende kjedelig og direkte smakløs dessert. Men rett skal være rett: et fantastisk hyggelig sted å tilbringe en forretningslunsj. Skulle ønske vi hadde hatt bedre tid.
De to diskuterer antall øyne på terningen. Den salat-mette Short (kryss i taket!) er på en femmer. Den dessertspisende Long er på en sterk firer. De bryter imaginær håndbak og Short kommer til kort (sic!). Terningkast fire.
