Publisert 9. juli 2020 kl. 20.55
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 494 ordDenne artikkelen er kun tilgjengelig for abonnenter
Indre Oslofjord. Foto: Eivind Yggeseth
Hvert år på denne tiden, da ferierende nordmenn søker til kyst og hav, kommer det samme opp: Klager på at strandsonen bygges ned og at kommunene er for slepphendte med dispensasjoner. Det er jo et generelt forbud mot bygging nærmere enn 100 meter fra sjøen.
Det påpekes at 30 prosent av den såkalte strandsonen på landsbasis er bebygget, og i indre Oslofjord er det snakk om 70 prosent.
På landsbasis er det snakk om hus, veier, landbruksareal og til og med jernbanespor. Slik er nå en gang landet bygget opp. Og i indre Oslofjord er det bygget landsteder i mer enn 100 år. Små og store hytter på alle øyene, og mest smått.
VG spør «hvorfor er det stadig noen som får lov til å gjøre det som ikke er lov?»
Det er trolig fordi de fleste av dispensasjonene gjelder helt enkle ting som forbedring av eksisterende bebyggelse. Bygging av en innedo, en liten veranda, et nytt soverom, reparasjon av brygge, utvidelse av en eksisterende brygge eller en ny hems.
Mye er gammelt i den norske strandsonen.
Kommunene håndterer dispensasjonssaker hvor de avgjøres på administrativt eller politisk nivå, og ofte havner sakene hos Fylkesmannen.
Det er som oftest, ikke de store problemene, og kommer man nordover i landet er det knapt bebyggelse i strandsonen.
VG skriver at i tillegg til dispensasjonene «kommer alle de som tar seg til rette uten å søke hverken om tillatelse eller dispensasjon - og blir ikke straffet for det.»
Det skjer og er selvfølgelig ikke bra. DN har avslørt et stort antall tilfeller med byggesaker hvor det er snakk om korrupsjon og samrøre mellom arkitekter og bygningsmyndigheter på Tjøme, og det blir tilbakeføring av byggearbeidene og straffesaker mot de involverte.
De som bryter loven blir straffet. Ganske nylig ble det, etter flere rettsinstanser, klart at ulovlig bygging av en tennisbane medfører ett års fengselsstraff (er anket) selv om tennisbanen er fjernet (landskapet tilbakeført).
Stortinget har neppe ment at byggeforbudet i 100-meters sonen er hellig. At kommunene kan gi dispensasjoner er bra. Såpass tro på det kommunale selvstyre bør vi ha. Respekten for loven blir ikke mindre om en gammel og slitt hytte får bad eller en ny hems.
De fleste dispensasjonssakene gjelder slike trivielle ting. Vi tror ikke, som VG hevder, at dispensasjonene «gis i hytt og vær.» Det er lange kamper om nesten alt.
I indre Oslofjord er det kommet mye ny bebyggelse i strandsonen, ofte stort og flott. Men det gjelder i hovedsak gammel bebyggelse som erstattes av ny. Det er ikke nye deler av strandsonen som bygges ned.
VGs kommentator Kari Aarstad Aase hevder at «vulgære palasser fortsetter å sprette opp som paddehatter i strandsonen.» Det er en smakssak, men de spiser i hvert fall ikke av offentlige strender eller svaberg, og mange av dem er det ikke.
