<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 17. aug. 2020
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 562 ord
RYGGMARGSREFLEKS: Påfallende mange vil overlate nødvendig gruvedrift til land vi ikke liker å sammenligne oss med, hevder artikkelforfatteren. Her fra en demonstrasjon mot Nussirs planer i vinter. Foto: NTB Scanpix

Gruvedrift: Det handler ikke bare om Norge

Det skjer igjen og igjen, men verden bryr seg ikke, og i Norge er vi mest opptatt av oss selv, skriver geolog Halfdan Carstens.

Det katastrofale jordskredet i Myanmar 2. juli er en kraftig påminnelse om at verdens gruveindustri omgir seg med en rekke cowboyer, sjarlataner og udugelige myndigheter, samt at mange land fullstendig mangler et regelverk som tar vare på arbeidernes sikkerhet, for ikke å si det lokale miljøet.

Halfdan Carstens. Foto: Privat

Myanmar er ikke alene om mangel på styring. I fjor ble tre hundre mennesker drept da en demning tilknyttet en jerngruve i Brasil kollapset. Slike hendelser er dessverre med på å undergrave tilliten til gruveindustrien. Planlagte prosjekter i Norge blir dratt med i dragsuget.

Nå er det imidlertid slik at verden trenger metaller og mineraler. For selv om gjenvinning og resirkulering blir stadig mer aktuelt, kan ikke ny teknologi erstatte gruveindustrien med sine uttak av mineralske ressurser. Det er minst to årsaker til det: 

  1. Ikke alle metaller og mineraler kan resirkuleres i stor skala.
  2. Verden trenger stadig mer råstoffer, siden både folketallet og velstanden øker år for år.

Det er dette som er bakteppet når flere norske gruveselskaper nå ønsker å fortsette en flere hundre år lang norsk tradisjon med uttak av metaller til det beste for samfunnet. Vi snakker om Sydvaranger i Sør-Varanger kommune (jernmalm), Nussir i Hammerfest kommune (kobbermalm) og Nordic Mining i Sunnfjord kommune (granat/rutil).

Ingen må heller være i tvil om at uttak metaller og mineraler er nødvendig for å gjennomføre FNs bærekraftsmål. Kanskje vil vi i fremtiden klare oss uten olje, men vi vil aldri kunne klare oss uten metaller, mineraler og stein for å drive velstandssamfunnet. Selv ikke de mest nøkterne steinaldermenneskene klarte det.

Ikke minst trenger vi kobber, og i snart 15 år har Nussir jobbet utrettelig i et forsøk på å få i gang drift på en stor forekomst i Repparfjord. Nå har selskapet sikret seg en salgsavtale verdt omtrent 10 milliarder kroner, og oppstarten av gruvedriften er nærmere enn noensinne. Da er det en ren ryggmargsrefleks når Norges Naturvernforbund i etterkant av denne nyheten rykker ut og bruser med fjærene. «Det er totalt uakseptabelt å bruke en ren og levende fjord som avfallsplass for gruveindustrien», skriver forbundet.

Påstandene om «død og fordervelse» er trukket ut av løse luften

Det er viktig å minne om at Norge, etter flere hundre år med dårlig praksis som vi fortsatt ser restene av (Løkken, Folldal), har fått et regelverk og en kultur som tar både miljø og sikkerhet på alvor. Norge er et foregangsland i så måte.

Dette har gitt seg tydelige utslag i måten Sydvaranger, Nussir og Nordic Mining planlegger sin virksomhet. Alle fokuserer sterkt på å beskytte det ytre miljøet (Nussir har sågar ambisjoner om å elektrifisere gruven), og all forskning viser at lagring av avfall fra disse aktørene på bunnen av tre fjorder ikke har noen langsiktige, ødeleggende effekter. Påstandene om «død og fordervelse» er trukket ut av løse luften, og – etter intens forskning de senere årene – er de så langt fra faktabaserte som det er mulig å komme.

Likevel er det påfallende mange som motsetter seg at Norge skal videreutvikle gruveindustrien. I stedet vil de overlate til andre land – land som vi ikke liker å sammenligne oss med – å utvinne nødvendige råstoffer. Det ville vært flott om miljøaktivistene viste større interesse for de forbrytelsene mot menneskeheten som noen land står bak.

Det er på tide at vi nordmenn tar et globalt perspektiv inn over oss.

Halfdan Carstens

Geolog og redaktør i GEO