Jogging: fra tregt til trendy

– I alle andre idretter er jo løping en straff. Jeg husker jeg måtte løpe som straff om jeg kom for sent til alpintreningen, småler Per Johnny Günzler.

Günzler har akkurat avsluttet en løperunde rundt Nordre Gravlund. Det er regntung kveld i slutten av desember. Løpegruppen SYS (See You Soon Oslo) har sitt siste fellesløp for året. Oppmøtet er som vanlig utenfor en gammel bensinstasjon ved Sagene. I bakgrunnen kan man høre lyden av biler som suser forbi på våt asfalt. Joggere i refleksvest passerer med små plask.

– Det er jo disse løpene som bygger karakter, fortsetter han.

I 2015 startet Günzler og kollegaen Diderik Robsahm Elvsveen felles løp for bekjente med samme mål: Å holde seg i form uten å være en del av organisert idrett. De jobbet begge for Nudie Jeans og hadde sett organiserte løpegrupper mens de var på moteuker i byer som København og Stockholm. Det kalles «social running», der man bare møter opp uten andre forpliktelser enn å løpe sammen. Sted og tidspunkt står skrevet opp på en Instagram-konto eller Facebook-side.

– Vi bestemte oss for å bli med på et løp under en jobbreise og fikk en helt ny opplevelse. Jøss, dere tar dere en øl etter løpingen, ja. Dette er jo dødshyggelig!

Likesinnede i samme alder som løp i tidsriktig antrekk med klubbnavn på ryggen: NRBO running, Mikkeler Running Club, eller Hash House Harriers - «drinking club with a running problem». Navn som hinter til alt annet enn sportslige aktiviteter. Selvfølgelig tok de seg øl etter endt økt.

– Da fant vi ut at vi også ville lage et alternativ til den organiserte idretten. Alle har jo lyst til å holde seg i form. Alle vil jo ha en grunn til å trene. Men vi syntes det var kjedelig med treningssenter, fortsetter Günzler.

Plutselig løp 20 uerfarne joggere fast på rekke og rad rundt Bislett Stadion. En potpurri av mennesker som til daglig jobbet i kreative jobber som kunsthåndverk, design og mote. Merkenavnet SYS ble trykket på moteriktige treningsplagg fra Nike. Capser ble produsert i den lokale butikken i Torggata.

– Vi ville ut av det etablerte og det organiserte. Vi ville at det ikke skulle være et kontingent og at man må møte opp hver tirsdag. Vi ville at det skulle være mer individuelt.

Svetteringer og utepils

Løpeklubben eller løpegruppen er tidstypisk for en mer individuell livsstil. Kall det gjerne uorganisert idrett. Ingen andre forpliktelser enn medlemskap i en Facebook-gruppe og sportslige ambisjoner som står i stil til unge voksne som har mer enn nok med å gjøre karriere på andre områder. Glem tradisjonelle navn som Tjalve, Njård eller Sportsklubben Vidar. «Social Running» har omfavnet hele løpesfæren med egendesignede antrekk, logoer og navn: Patta Running Team i Amsterdam, Nørrebro Running i København eller Gettho Run Crew i Rio De Janeiro. Listen er lang.

– Det utviklet seg jo egentlig fordi vi holdt så mange fester. Etter Sentrumsløpet måtte vi jo ha en bankett. Når det ble jul måtte vi ha et julebord, sier Günzler og ler.

Lycra, svetteringer og utepils. Et solfylt Oslo oversvømt av oppspilt kakling. Startnummeret på hell. Høres det kjent ut? Nyfrelste løpere på krukka har gitt Osloboere stygge arr for livet. Røverhistoriene til SYS bærer riktignok preg av en oppfinnsom ungdommelighet. Julebord med tredemøller som ble levert tilbake på Löplabbet full av arbeiderklassespriten «Fireball». Lukten av nye joggesko og kanel i skjønn forening.

– Vi er ikke en gjeng med jurister, boligmeglere eller ingeniører. Vi er litt mer punk. En gang i tiden brukte vi ihvertfall det ordet.

Elvsveen skyter inn:

– Det er jo akkurat det egentlig som betegnet SYS en gang i tiden. Vi ønsket å være litt punk. Vi ønsket å feste og ta en sigg etter at vi hadde løpt.

Punkere i korte shorts

Da jogging først ble et fenomen i USA på starten av 1960-tallet var ikke sigaretter og trening en helt uvanlig kombinasjon. Løping var heller ikke ansett som en allmenn treningsform. Jogging, som det etterhvert ble kalt, var noe som var forbeholdt særinger. Hvis man ikke bokset, var profesjonell idrettsutøver eller yrkesmilitær, var løping en obskur aktivitet. Man kunne risikere å bli tauet inn av politiet om man løp på åpen gate.

Det var først etter at Nike-medgrunnleggeren Bill Bowerman publiserte en 4-siders pamflett kalt «The Joggers Manual» i samarbeid med Universitetet i Oregon i 1963, at jogging skulle få  høyverdig status. En aktivitet for alle med en rekke helsemessige fordeler, lød det. De fleste løp allikevel ikke lenger enn en 2 kilometer distanse, ofte antrukket vanlig skjorte eller militær-shorts.

Etterhvert som trenden økte, ble forstedene i USA omringet av fremmedartede mosjonister. I 1968 dedikerte «The Washington Post» en halv side til fenomenet under tittelen «Jogging in fashion». Artikkelen forsøkte å oppklare hva de løpende menneskene holdt på med. Det samme året publiserte The New York Times en artikkel om løperen Dick Cordier som ble stoppet av politiet og mottok en bot for illegal bruk av gaten.

Joggebølgen traff verden først 1970-tallet. En scene fra filmen Anchorman (2004) som er satt til 1970-tallet, er beskrivende: Den bråkjekke nyhetsankeren Ron Burgundy forsøker å imponere kollegaen med at han skal forsøke noe helt nytt, kalt jogging: «I believe it's 'jogging' or 'yogging.' it might be a soft j. I'm not sure but apparently you just run for an extended period of time! It's supposed to be wild.». Den nye treningsformen, som i all enkelhet handlet om å putte en fot foran den andre, var i ferd med å bli en trend. For mange virket det surrealistisk og ulogisk. Ikke skulle man til noen planlagt destinasjon. Det var ingen ærender eller annet formål enn å bevege kroppen.

En trend

Da sladrebladet «People Weekly» plasserte filmstjernene Farrah Fawseth og Lee Major på coveret i august 1977, hadde jogging blitt en trend. I artikkelen kunne man lese at «jogging», hadde ankommet Hollywood. Filmstjerner som Charlton Heston og Burt Lancaster kunne ses løpe hver morgen i Bel Air. På bildene var det en helt egen estetikk: Senete, hvite menn med pannebånd, ansiktshår, høye sokker og en kort splitt-shorts. Oftest fra øvre middelklasse, som livnærte seg foran en kontorpult.

Joggebølgen på 1970-tallet skapte en ny næring innen sportsutstyr. Selv om jogging er den enkleste formen for trening, har den fostret klær vi nå bruker til daglig. «Joggebuksa» har fungert som arbeidsantrekk for den gjengse kontormedarbeider de siste månedene. «Joggesko» har vært et foretrukket fottøy helt siden den første kommersielle «joggeskoen» ble lansert av Nike i 1972. Jogging har rett og slett påvirket antrekket til sofaslitere som aldri har tatt en eneste løpetur i hele sitt liv.

Fritidsaktiviteten som egentlig ikke skulle kreve mer enn et par sko, er blitt en milliardindustri av fluoriserende karbonsko, apper, klokker og lycrabukser. I følge Marketwatch ble det omsettes løpeutstyr for 11,3 milliarder dollar i 2020.

På gjengrodde stier

– Arbeidslivet er jo blitt et slags rotterace. Det er mange som jobber på midlertidige kontrakter og det er ganske dårlig stilt for den arbeidende klassen generelt. Jobb tar alltid tid som man aldri får tilbake. Det begynte jeg å kjenne på.

Patrick Stangbye trekker på pusten før han fortsetter:

– Det er en forventing om at man skal ha god helse, men det er ofte helsen som blir den siste prioriteringen for mange. Når man er ung og studerer går det kanskje greit, men etterhvert forstår man jo at helse er en ekstremt viktig livskvalitet.

Over Oslo. Det ligger en dis over toppen av Grefsenkollen. Patrick Stangbye (31) og Johannes Rummeloff (36) har løpt fra Oslo sentrum for å slippe asfalt, eksos og storbystøy. Det er rundt lunsjtider og parkeringsplassen er fullsatt. På Grefsenkollen Restaurant blir et amputert julebord vartet opp med suppe og alkoholfri drikke. Det lyser «Over Oslo Bar» fra et søtt lite neonskilt i løkkeskrift. En gammel beige buss i 50-tallsformer med snø på taket står til pynt på tunet. På en god dag kan man få en alpefølelse. På en dårlig dag er snøen møkkete og regnet hardt som hagl.

– Dette været er helt vanlig for oss. Man blir vant til det. Om jeg skulle brydd seg for mye om været i Norge, kunne jeg aldri nådd de målene jeg har satt meg. Det er ikke noe alternativ å holde seg hjemme, forklarer Rummeloff.

Han er en av grunnleggerne bak løpeklubben Sky Blazers Running – en løpeklubb for en voksende gruppe unge mennesker som løper blant stier, i fjell og såkalte ultraløp. Løperne kan omtales som godt trente amatører - om ikke bedre trent enn mange profesjonelle idrettsutøvere. I 2018 løp Rummelhoff fra Operaen til Galdhøpiggen. Den 401 km lange joggeturen tok 104 timer og 39 minutter og ble til filmen, Besatt (2018). Hver tirsdag arrangerer han fellesløpingen «Stirsdag» som går fra Disen trikkestopp og 12 km inn i Lillomarka.

– Jeg kom i en slags identitetskrise når jeg begynte å kjede meg på jobb. Jeg måtte finne gleden i noe annet.

Et rotterace

Til daglig jobber han som Art Director i reklamebyrået Red. Det nærmeste han kommer erfaring fra organisert idrett var Magic-kort i tenårene. Løpepartneren Stangbye har jobbet store deler av livet i motebransjen, og er nå ansvarlig for markedsføringen av en rekke internasjonale merkevarer innen duft og kosmetikk. Løpingen startet først for fire år siden.

– Det virker som om det er mange som ikke anser seg selv som arbeiderklasse, selv om de ikke har annet enn sin egen arbeidskraft som generer inntekt. Jeg tror flere begynner å reflektere over alle timene man har lagt inn på jobb, som man aldri vil få igjen, fortsetter Stangbye.

I fjor gjennomførte han et løp på 160 km. Det er fort gjort å bli hektet. En ukentlig produksjon av endorfiner, tydelige målsettinger, små marginer og konkrete tall – ofte fortalt gjennom en app eller løpeklokke - avgjør om du har hatt fremgang.

– Man blir jo vant med endorfinene. Kanskje det starter med en løpetur på fem km i parken etter jobb fordi man var stresset, også eskalerer det. 10 kilometer og etterhvert halvmaraton også. Man har jo lyst til å prestere selv om man ikke er en profesjonell idrettsutøver.

Apropos tid. Hvordan får man tid til å løpe så mye?

– Jeg jobber ikke overtid lenger. Det har jeg sluttet med. Jeg jobber heller effektivt, slik at jeg kan bruke fritiden min på det jeg ønsker.

Rummeloff fortsetter:

– Det er ganske avhengighetsdannende. Jeg har akkurat fått barn og jobbet mye i det siste. Det har ikke vært like mye tid til løping, og da kjenner jeg meg faktisk litt deprimert.

Noen steg inn til skogkanten starter løperuta til Rummeloff og Stangbye. Smale stier, gran-trær, knotete røtter, glatt stein og sleip gjørme. For det utrente øyet er det en slags slitsom offroad-variant av jogging. Våte og møkkete sko. Ankler som vris og vendes i kampen om å overvinne naturkreftene i blå løype.

– Det er jo helt unaturlig å sitte så mye stille som vi gjør nå. Vi har jo vært vant med å jobbe for føden på et tidspunkt.

I følge den sosialantropologiske boken Born To Run (2009), som ble skrevet av journalisten Christopher McDougall, er vi født til å løpe. I boken som har solgt over 3 millioner eksemplarer følger han en stamme fra Mexico som fremdeles lever som i samler- og sankersamfunnet. Tesen er at de er flinkere til å løpe enn topptrente idrettsutøvere fra moderne sivilisasjoner. Uten sko.

– Løping er veldig demokratisk. Når man kommer inn i skogen har det ingenting å si hva man tjener eller hvem man er utenfor stiene. Det er bare den fysiske formen som har noe å si.

Terrengløpere eller ultraløpere har ofte en annen tilnærming enn andre løpere. Tall og statistikk viker til fordel for naturopplevelsene. Neon og fluoriserende antrekk er byttet ut med jordfarger av lett Gore Tex.

– Forfattere har jo alltid gått turer. Nå blir løping brukt mer som terapi. Man rydder opp i hjernen. Nietzsche sa jo at enhver tanke som ikke oppstod da han gikk på tur var en tanke som ikke var verdt å tenke.

Stangbye skyter inn:

– Vi har jo begge lest Arne Næss og mye annet. Man blir jo inspirert av naturen. Jo nærmere du kommer naturen, jo mer ønsker du å ta vare på den.

Det er overraskende mye intellektuell ballast i skogkanten. Løpeduoen snakker om natur-filosofi. Henry David Thoreaus mesterverk «Walden: Livet i skogene» fra midten av 1800-tallet, Arne Næss, Hamsun og Nietzsche. Til felles har de alle en viss form for sivilisasjonskritikk. Det er vanskelig å ikke skjenke en tanke til den indre huleboeren – han som har behov for en pause fra teknologiske nyvinninger, evig lange epost-tråder, oppdatering av iOS og en telefon lager en lyd hver gang en bekjent bytter profilbilde på sosiale medier. En løpetur i skogen med en bandana på hodet og litt møkk på leggene kan nesten ses som et stille opprør. Man kan undre om fremskrittet gått for langt når løping i skogen er i ferd med å bli en subkultur.

– Det er nok middelklasse-mannen som har sittet for mye foran datamaskinen og trenger et avbrekk. De som jobber fysisk i hverdagen har jo ikke overskudd til dette. Det er ganske privilegert. Man oppsøker jo smerte, mener Rummeloff.

Men er det en subkultur?

– Ultraløping er helt klart en subkultur. Det vokser stadig som kultur. Det passer veldig godt inn i Norge. Det er riktignok større i alpene og i USA, men det vokser her også, sier Stangbye.

Kongen av Voldsløkka

– Vi har sikkert vært en 60-70 stykker på det meste. Det ble raskt populært. Det startet med at det var mange som var opptatt av å løpe maraton. Det handlet det om å komme under 2 timer og 30 minutter. Så ble det et slags samfunn ut av det.

Det er en grå morgen. Koronarestriksjonene har akkurat blitt forlenget med to uker. På Voldsløkka står Sindre Buraas (31) mutters alene. Vanligvis løper han her hver torsdag sammen med et flere titalls andre løpere i regi av Breaking The Marathon Limits som han startet etter endt proffkarriere innen løping sammen med Kristian Ulriksen, Andreas Grøgaard og Fredrik Hasseleid. Buraas har deltatt på i to verdensmesterskap, vunnet NM i terreng to år på rad og vært en kjent figur i løpemiljøet i siden barnsben av.

– Vi forsøker å tilby noe. Det er ikke en løpeklubb, men allikevel et fellesskap. Jeg tror det var det løpeklubbene handlet om i utgangspunktet. De tradisjonelle løpeklubbene har ikke fulgt med i timen. Derfor er det blitt startet flere slike fellesskap av individer som ikke vil være en del av en byråkratisk klubb.

Buraas byr på en lett joggetur i frostrøyken. I motsatt retning passerer en middelaldrende kvinne, to ungdomskolelever og en voksen mann ledsaget av en hund med refleksvest. Voldsløkka kan beskrives som et lite løpeparadis for glade amatører. En runde rundt parken er på 1 kilometer. Under nedstenging er parken full av aktive nordmenn uten frykt for virus. Buraas har en klar formening om hvorfor:

– Det er jo en naturlig bevegelsesform som ligger i oss. Det er en slags form for minimalisme. Vi nordmenn er jo veldig glad i å komme oss ut. Løping er tilgjengelig for mange og er billig å holde på med. Det er nok enda mer aktuelt for mange nå under pandemien.

Buraas fortsetter:

– Det er mer viktig enn noen gang å komme seg ut. Spesielt om man har hjemmekontor er det veldig skadelig å sitte for mye inne. Trening har en positiv effekt for både kropp og sjel. Det er tydeligere enn noen gang.

Fra løp til studier

Den tidligere Norgesmesteren la opp løpekarrieren i 2016 for å satse på en karriere som arkitekt og designer. I skrivende stund studerer han arkitektur på Kunsthøyskolen i Oslo. Han mener at bakgrunnen som profesjonell løper kan gi et lærerikt blikk på byen.

– Fra et arkitekturperspektiv er det veldig gøy å løpe rundt i byen i stedet for å sitte på trikken eller bussen. Ofte kan man ende opp i områder man ellers aldri ville sett.

Kunsthøyskolen er tradisjonelt sett mer kjent for utagerende fester, rusbefengt intellektualisme og kjederøyking enn løping. Har løpetrenden nådd kunstnerspirene enda?

– Det er ikke så mange som løper på kunsthøyskolen, men jeg kan se en tendens der også. Jeg mener at det er veldig gammeldags tanke at kunstnere og kreative bare skal sitte på rumpa og drikke alkohol sammen. Den kunstnermyten er død. Jeg får langt bedre ideer av å dra ut å løpe.

I likhet med løpebrødrene fra Sky Blazers Running sverger Buraas til sti og mark når han skal løpe alene. Han referer til naturfilosofi, Arne Næss og den Nederlandske stjernearkitekten Rem Koolhaas sin utstilling på Gugenheim, kalt «Countryside». Nok et sivilisasjonskritisk pek til naturen. Er vi blitt lei av det hele? Er det på tide å pakke kofferten å reise tilbake til distriktene igjen?

– Jeg synes det er interessant at vi alltid har sett mot urbaniseringen, men sjeldent mot landsbygdene. Jeg tror mange av oss ikke er tilpasset til å leve i storbyen ennå.

– Ville det vært en joggebølge uten pandemien?

– Det var helt klart en joggebølge i verden før pandemien. Mange av de som pleide å være på nattklubber om natten er heller ute og jogger om morgenen. Man blir hekta på løping. Man kan bli avhengig av å dra ut på byen for å få endorfiner og man kan bli avhengig av å løpe for å få endorfiner. Jeg tror helt klart at de sosiale løpene er med på å bidra til løpetrenden, sier den tidligere Norgesmesteren.

De kuleste gutta i gata

- Da vi flyttet fra Kristiansand til Oslo savnet vi å møte folk. Nå vet vi alltid vi møter noen uten at man må spørre. Så kan vi tulle og tøyse. Noen løper dødsraskt, mens andre går. Vi er jo mest sosiale.

I Frognerparken står de fire grunnleggerne av Bislett Running Club og tripper. Et tynt lag med lycra og karbonsko er ikke laget for vinteren på den nordlige halvkule. Artisten Arash Safartabar har stjålet oppmerksomheten, slik han gjør til daglig som musiker sammen søsteren i Sara & Arash. Akkurat nå blir det ingen konserter. Noe særlig løping får han heller ikke gjort på grunn av en muskelskade på baksiden av låret. Han trasker gladelig side-om-side blant Vigelands skulpturer med sine løpebrødre fra Kristiansand.

– Vi må påpeke at det er mange løpeklubber som fokuserer mer på treningsutbytte og progresjon enn oss. Hos oss er det også folk som kommer, driter i løpingen, men er med på å drikke øl etterpå, skyter Sondre Torkelsen inn.

Det er ikke mer enn et knapt år siden Bislett Running Club ble grunnlagt. Barndomsvennene Sondre Torkelsen (28), Jon Flattum Grønnerø (28), Sonny D. Sehjpal (29) og Arash Safartabar (28) fra Kristiansand savnet samholdet de hadde på fotball-laget, «garderobefølelsen» som de kaller det. De har på kort tid samlet over to hundre løpere sammen. Gjennomsnittlig er det femti stykker som løper sammen. Altså, før restriksjonene trådde i kraft.

– Løping er ganske ensomt i seg selv.

Man løper jo ofte alene. Nå som vi er under en pandemi har det kanskje hjulpet å ha noen å løpe sammen med, reflekterer Jon Flattum Grønnerø.

Han er utdannet klesdesigner, Sehjpal jobber som ingeniør, Torkelsen har akkurat levert inn en masteroppgave i innovasjon på Blinderen og jobber som manager for Sara & Arash, som er i ferd med å slå gjennom som artist. De er en urban gjeng. På kroppen er det heldekkende Nike fra topp til tå. Løpevesten de har laget er solgt ut.

– Vi er jo over gjennomsnittlig glad i mote og overførte det til løpingen. Det er jo bare gøy om folk har på seg det de ønsker, men tar på seg vestene slik at vi ser ut som et lag. Det handler jo litt om tilhørighet også, forklarer Sehjpal.

Grønnerø skyter inn:

– Jeg ble faktisk interessert i løping på grunn av mote. Jeg fikk kolleksjonen til Nike Gyakusou til jul for åtte år siden og begynte å løpe på den tiden.

«Runway Oslo»

På mange måter er jo sportsarenaen blitt en motearena. Ikke er vi ute på barer eller restauranter lenger. Festlige aktiviteter eksisterer ikke. I gatebildet er vi alle blitt tvunget til å dekke ansiktet med et bind. Løpedrakten er på mange måter blitt et moteplagg. Skuet på formiddagen i Frognerparken er påtagelig: Velkledde mosjonister som svetter alene med hver sin aktivitet. Det tøyes og bøyes. Barnevogner som trilles av menn i tights. Noen som tar pushups mot en benk. Hva ville en bortkommen turist tenkt om de hadde sett dette?

– Vi har ikke løpt noe særlig i skogen. Vi er alltid her eller på Bislett Stadion. Det er enkelt for folk å komme hit ettersom det er så sentralt. Dessuten klinger Bislett godt. Det er jo løpingens åndelige hjem i Norge, forklarer Torkelsen.

Også han referer til Rem Koolhaas og utstillingen, «Countryside» på Guggenheim i New York. Det var utgangspunktet i masteroppgaven som han akkurat har levert inn. Temaet var den døende landsbygda.

Det begynner å danne seg et mønster blant løperne i Oslo: Sivilisasjonskritikk, øl og sosialt samvær.

– Jeg tror folk begynner å bli veldig lei av å sitte hjemme, sier Sehjpal.