Frognerseteren Restaurant Finstua
Hvite duker og tøyservietter. Stearinlys i tinnlysestaker. Lunsj fra klokken 12 på hverdager og 13 på lørdager. Fokus på norske mattradisjoner. På menyen finnes alt fra smørbrød og oksetartar til gravet laks, viltburger, elg og friterte torsketunger. Samt den berømte eplekaken.
Flotte omgivelser, hverken flott service eller mat. Terningkast 3.
Sted: Holmenkollveien 200.
Pris lunsjretter: 195 - 285 kroner.
Tid før maten kom: 15 minutter.
Besøkt: 19. januar 2021.
– Jeg hørte nettopp av en kollega at kjøkkenet har løftet seg betydelig, sier Short i det de entrer den tradisjonsrike setra 435 meter over havet. De setter kursen mot Finstua, det som var veranda frem til Storstua ble bygget for over 100 år siden.
Utenfor laver snøen ned. Tåken henger, på sedvanlig vis, som en dundyne og blokkerer alt som kunne vært en praktfull utsikt.
– Beliggenheten er ikke supersentral, men en forretningslunsj i disse omgivelsene skiller seg positivt ut, sier Long, lykkelig over at det ikke spilles bakgrunnsmusikk. Det er lunt og helt stille.
– Både duken og serviettene er stive, men det er prisene også, sier Short idet hun skummer gjennom menyen. Et stykke av den berømte eplekaken koster 165 kroner.
Ikke direkte uvennlig, men...
De to er loset gjennom anretningen og blir plassert ved et koselig vindusbord på en måte som grenser til ukoselig. Det er noe bryskt over servitøren.
Bestillingen gjøres effektivt. Lunsjduoen finner ingen grunn til å småpludre med damen bak det mørke munnbindet.
Long lar seg friste av friterte torsketunger i sprøstekt lompekurv med salat og røkt chilikrydret tomatdipp.
Short drister seg til viltburgeren i grovbrød med coleslaw og bacon servert med friterte løkringer og tyttebæraioli. Viltet viser seg å være en blanding av reinsdyr, hjort og elg.
Utenfor vinduet utspiller det seg et fesjå. Fire ungdommer kommer ut fra Kafé Seterstua, hvor det er selvbetjening og ingen bordreservasjon som gjelder. En av dem har tettsittende gullbukser. En av jentene har rosa paljett-tights i skikkelig Bobbysocks-stil. På bena har de langrennstøvler.
– Er det slik de unge på Oslos vestkant kler seg når de skal ut i løypenettet? undrer Long.
To hengende geiper
Samtidig begynner Finstua å fylles opp med sultne lunsjgjester godt og vel passert middagshøyden. Servitøren dirigerer dem på anviste plasser med stødig, tøyhanskekledd hånd før hun serverer restaurantens først ankomne.
Viltburgeren er snedig dandert som et slags juletre med en fritert løkring i stedet for den blanke stjerne. Burgerbrødet minner om et lite, grovt rundstykke og tyttebæraiolien har en frisk farge og smak, men oppfattes ikke som en innertier. Det tar litt tid før Short kommer til kjøttet. Da får hun seg en overraskelse. Der andre burgere er grove og litt luftige i kjøttstrukturen, er denne burgeren fullstendig hardstappet.
– Kjøttet smaker greit, så det er ikke meningen å henge med geipen, men jeg ble bare litt overrasket, sier Short og gir kjøkkenet honnør for ikke å servere en eller annen potetvariant til burgeren. Det holder lenge med løkringer og aioli.
– Men jeg vil gjerne henge litt med geipen, for denne sprøstekte lompekurven er knusktørr og smaker brent. Torsketungene smaker som torsketunger skal, og det er ikke og skal ikke være mye. Jeg synes det er synd å servere chilikrydret tomatdipp til. Jeg foretrekker min egen, mer tradisjonelle variant, med persille sprøstekt i smør som tilbehør, sier Long.
En dårlig dag på jobb
Måltidet nærmer seg slutten. Mot normalt bestiller Long dessert og går for den berømte eplekaken. Short nøyer seg med kaffe og en kule krokanis til blodpris.
– Det beste jeg kan si om denne desserten er at isen er kald og kaffen varm. Ingen av delene imponerer meg, sier Short.
– Hvor er selve kaken? spør Long og rører rundt i noe som minner om eplemos på en tallerken vakkert pyntet med frukt og rød saus i mønster. Hun finner etter hvert kaken og virker fornøyd.
De kler på seg vinterhabitt og munnbind, nikker mot hverandre og Short sier det begge har tenkt:
– Servitøren hadde nok en dårlig dag på jobb og kjøkkenet kan være sånn passe fornøyd, men det er likevel noe befriende og flott her på historiske Frognerseteren. Når tåken letter, har de kanskje byens vakreste utsikt. Terningkast tre.
