Avslørte de innerste hemmelighetene til New Yorks sosietetskvinner

Liten, stutt, åpenlyst homofil i en tid det ikke var akseptert, og med en gutteaktig, nærmest pipete stemme, ble Truman Capote støtt og stadig sett arm i arm med de vakreste og mektigste selskapsløvene i New York. Kvinnene han kalte for «svanene» sine. Lutter øre fikk den da vellykkede forfatteren med seg kremen av ryktene og skjelettene i skapet, fortalt i vennskapelig fortrolighet – tilsynelatende langt unna sladderpressen.

I 1966 sto han for det som omtales som 1900-tallets viktigste event, The Black and White ball på Plaza Hotel. Her var alle verdens rikeste mennesker samlet på ett sted. Med de lekreste restaurantene og festene på Manhattan som sin plaskedam, stupte Capote intetanende med hodet først. Og landet til slutt på bunnen.

For sjokket var stort da svanene kunne lese om sine innerste hemmeligheter i tre deler i Esquire i 1975 og 76. Smakebiter på nøkkelromanen Capote hadde jobbet på i nærmere 20 år, «Answered Prayers».

Dokumentaren «The Capote Tapes» kaster nytt lys over dramaet som ventet. Nå er filmen tilgjengeliggjort for store deler av verden, 35 år etter utgivelsen av den ufullførte boken som førte til tidenes største sosiale selvmord.

Amerikas svar på Proust

Helt siden debutboken «Other Voices, Other Rooms» i en alder av 23 år, trollbandt Truman Capote med sine velskrevne setninger. I 1965 kom «In Cold Blood» ut, som mikset fiksjon med sakprosa. Den ble en verdensomspennende suksess, og for pengene kjøpte han en leilighet i 24. etasje i it-bygningen FNs Plaza i New York.

Glem «Breakfast at Tiffany’s» og «In Cold Blood». Truman Capote var overbevist om at «Answered Prayers» ville bli hans store mesterverk. Her rotet han rundt i skitne rykter om en ektemann-morder og saftig sladder, som et klamt utroskaps-one-night-stand som involverer både et Bonnard-maleri og blodige lakener. Med lite diskret personbeskrivelser.

Den eksentriske forfatteren skrøt stadig om at boken ville bli det amerikanske svaret på Marcel Prousts bøker, som utleverte sosietetslivet i Paris på begynnelsen av 1900-tallet.

Til People Magazine skal han ha sagt at han konstruerte boken som en pistol. «Det er håndtaket, avtrekkeren, løpet og til slutt, kulen. Og når den skytes fra pistolen, vil den komme ut med en hastighet og kraft som du aldri har sett maken til – bam!».

Fornærmede svaner

Hvem var så disse svanene som Capote skjøt ned, nærmest som leirduer? Veldig rike, veldig elegante, og hans beste venninner.

Det var lillesøsteren til daværende førstedame Jackie Kennedy, Lee Radziwill, som giftet seg med en polsk prins i 1959 og ble prinsesse. Elegante Marella Agnelli, gift med Italias rikeste mann og Fiat-arving Gianni Agnelli. California-baben Slim Keith, som etter to ekteskap giftet seg med en britisk bankmann og baron, og ble Lady Keith. Gloria Guinness, vokst opp i fattigdom i Mexico, men etter å blant annet ha vært gift med barnebarnet til Kong Fuad I av Egypt, giftet seg inn i Guinness-dynastiet. Og Gloria Vanderbilt, født inn i en av de rikeste familiene i USA.

Babe Paley var den vakreste av dem alle. Tidligere moteredaktør i Vogue, gift for andre gang med den utro radio- og tv-mogulen William S. Paley. Men å faktisk lese om utroskapen, ført i pennen av en av sine beste venner, skal ha vært ydmykende og hjerteskjærende. Sinnet lot hun heller gå utover Capote, og de snakket aldri igjen. Da hun døde i 1978 av lungekreft, var han ikke invitert i begravelsen engang.

Ensom journalist

Noen mener Capote syntes synd på svanene. De var gift med suksessfulle, mektige menn som var stjernene – og reale drittsekker. Boken siktet på å gi mennene et tupp bak. Men det slo feil vei. Ifølge Lee Radziwill skal han ha følt seg utnyttet av mange han trodde var venner.

«Han var tross alt morsom og interessant å snakke med, og herlig. Hvorfor ville de ikke være med ham lenger? Han sa: ‘Men jeg er journalist, alle vet det’», har hun tidligere sagt til Vanity Fair.

Capote søkte trøst blant kunstnere, musikere og supermodeller som Andy Warhol, Mick Jagger og Jerry Hall på nyåpnede Studio 54 på slutten av 70-tallet, hvor alkohol og dop ble en stadig større del av hverdagen. Der var det ingen som visste hvem Babe Paley var, eller brydde seg.

Han døde syk, ensom, sterkt alkoholisert og avhengig av dop og reseptbelagte piller i august 1984, en drøy måned unna 60-årsdagen sin.