På tampen av 2019 presenterte EU sin «European Green Deal». En plan som blant annet skal dreie unionen vekk fra fossile energikilder, og mot fornybar energi. Utslippene skal ned, og innen 2030 skal EU ha redusert sitt utslipp av klimagasser med 55 prosent.
Det grønne skiftet, som krever mye av EU, skjer samtidig som unionen allerede sliter internt. Over tid har EU strevd med medlemsland som aktivt svekker demokratiske prinsipper. I fjor tok EU grep, og setter nå de interne overføringene til medlemslandene opp mot kriterier som de facto tilsier at medlemsland i mindre grad vil få midler dersom de utvikler autoritære tendenser.
Pandemien har gitt bensin på bålet for nasjonalistiske fraksjoner i Europa, som peker på viktigheten av nasjonal selvberging foran europeisk samhold. Isolasjon, død og frykt har skapt grobunn for nasjonalisme. Slike strømninger vil være utfordrende for unionen å håndtere, i alle fall under en pandemi. Samholdet som skapes under en felles frykt kan virke som om knytter innbyggerne i hvert enkelt medlemsland tettere sammen, men i mindre grad på tvers av EU.
Brexit har på godt og vondt vist gjenværende medlemsland hvordan en utmeldingsprosess kan ta form. Men kanskje viktigst: Storbritannia har vist at det er mulig.
Pandemien har gitt bensin på bålet for nasjonalistiske fraksjoner i Europa
I en tid som denne kan EU virkelig trenge en sterk leder. Det kommer da som en kalddusj at unionens store økonomiske motor, Tyskland, opplever politisk usikkerhet. Det er «Superwahljahr» (supervalgår), og mye står på spill. Landsmoderen Angela Merkel har allerede varslet sin avgang. Merkels konservative kristendemokrater (CDU) glipper oppslutning i de to delstatsvalgene som allerede er avholdt. Den tydelige stemmen fra Tyskland kan altså falme dersom nye koalisjoner skal dannes i EU.
Det grønne skiftet vil i tillegg gi diplomatiske ringvirkninger en seigmann verdig.
Bakgrunnen er at EU vil kraftig redusere sin import av fossil energi fra blant annet Russland (Norge også, forøvrig), og snu seg mot fornybar energi. Dagens løsninger for fornybar energi krever tilgang til sjeldne jordarter, som EU ikke har selv. Derfor må EU importere denne viktige ressursen. Da havner unionen fort i armene på verdens største produsent, Kina. Allerede i 2018 sto EU alene for 52 prosent av Kinas eksport av sjeldne jordarter. Det gir Kina en handelspolitisk slegge.
Samtidig skal også USA foreta et grønt skifte. Det kan føre til sammenfallende interesser, men også ytterligere konkurranse. USA har, i motsetning til EU, faktisk tilgang på en del sjeldne jordarter, men på grunn av markedspress fra Kina er det få private selskaper som overlever i konkurransen. Nå er imidlertid tilgangen på sjeldne jordarter også et sikkerhetspolitisk anliggende.
Senest under handelskrigen mellom Kina og USA ble tilgangen på sjeldne jordarter brukt som et politisk maktmiddel
Europakommisjonen forventer at etterspørselen etter sjeldne jordarter, for EU, vil doble seg innen 2050. Driveren er flere faktorer, men et grønt skifte innen en av EUs største eksportartikler, kjøretøy, vil helt klart bidra. Andre bransjer som i stor grad påvirkes av tilgangen til sjeldne jordarter er vindturbiner og teknologisk forsvarsmateriell.
For å unngå flaskehalser i produksjonen, må EU få tilgang til stabile og forutsigbare avtaler om import av sjeldne jordarter. EUs avhengighet kan fort bli deres akilleshæl. Senest under handelskrigen mellom Kina og USA ble tilgangen på sjeldne jordarter brukt som et politisk maktmiddel. Et annet eksempel er da Lockheed Martin ble svartelistet av Kina etter våpensalg til Taiwan. Aksjen falt nesten 5 prosent de følgende dagene.
Europeiske bedrifter innen fornybar teknologi kan altså gå en smertefull tid i møte dersom Kina struper forsyningene. I tillegg vil en av EUs største eksportvarer, kjøretøy, kunne oppleve flaskehals i produksjonen. Et økende antall elbiler krever større tilgang på sjeldne jordarter.
Aleksander Bjelland Koldingsnes
Investeringsrådgiver og økonomikommentator i Sbanken
