Vi kan registrere at næringslivet skryter på seg bærekraft som det ikke er dekning for, at politiske beslutningstakere bruker milliarder av fellesskapets kroner på tiltak som mest er pynt i det norske klimaregnskapet, og at fagmiljøene opptrer som oppdragsbaserte advokater for tvilsomme klimaløsninger. I lys av alvoret i klimatrusselen er dette dypt skuffende.
La oss begynne med elbilene. De norske elbilsubsidiene til bedrestilte husholdninger er høyest i verden, beløp seg til 12,9 milliarder kroner i 2019 og vil være cirka 16 milliarder i 2021. Og klimaeffekten? Fordi de norske elbilene bruker 1 milliard kWh vannkraft pr. år, som ellers kunne vært eksportert gjennom de 19 grensekryssende norske elkablene og erstattet fossil kraftproduksjon i andre europeiske land, er det bare dersom EU og Norges felles kvoteordninger fungerer som forutsatt at den norske elbilbruken overhodet har klimaeffekt. Elbilsubsidiene koster 20 ganger mer enn å kjøpe CO2-kvoter og tillatelser i EU-markedet, og effekten er nøyaktig den samme.
Forbudet mot oppvarming av bygninger med mineralolje har en viss klimaeffekt, men bare dersom man isteden bruker varmepumper eller avfallsoppvarmet fjernvarme, der energien ellers ville gått opp i pipa eller avfallet var blitt liggende og omdannet til metangass. Å bare erstatte fyringsolje med elektrisitet gir kun lav og kostbar klimaeffekt – tilsvarende som for elbilene.
Bioenergi er definert som klimanøytralt ut fra at den nye skogen eller plantene som vokser opp, opptar like mye CO2 fra atmosfæren som man slipper ut når den «gamle» biomassen forbrennes. Norge har Europas høyeste krav om innblanding av biodrivstoff, men ny forskning viser at klimaeffekten er høyst usikker, blant annet fordi det kan ta mange hundre år før ny skog oppveier utslippene fra den som ble hugget, og fordi økt dyrking av raps og palmeolje eller bruk av importert slakteavfall skaper miljøproblemer andre steder eller fortrenger matproduksjon.
Hovedeffekten er at utslipp flyttes fra Norges klimaregnskap og over til andre lands klimaregnskap
«Se så klimavennlige vi skal bli», sa daværende Equinor-sjef Eldar Sætre, og la frem forslag om å elektrifisere virksomheten på sokkelen. Media avslørte ikke bløffen, og regjeringen er fortsatt på elektrifiseringskurs, selv om de reduserte CO2-utslippene i Norge oppveies av tilsvarende økte utslipp i Europa på grunn av redusert norsk vannkrafteksport.
Den frigjorte oljen og gassen blir dessuten solgt og brukt andre steder. Hovedeffekten er at utslipp flyttes fra Norges klimaregnskap og over til andre lands klimaregnskap, men i teorien vil EUs kvoteordninger også her sørge for at tiltaket har en viss netto klimaeffekt. Det som imidlertid ikke er teori, er at kostnadene er enorme, at vi bruker opp vannkraftoverskuddet, at elprisene vil øke og at fellesskapets oljeskatteinntekter går ned.
«Hydrogen løser de fleste klimaproblemer», skal vi tro det som skrives for tiden, og hydrogenselskaper vokser opp som sopp i regnvær. Men klimamessig er hydrogen en bløff. I overskuelig fremtid medfører produksjon ett tonn hydrogen utslipp av 10–15 tonn CO2, og tar vi med transport og lagring, blir utslippene 15–20 tonn CO2 pr tonn sluttprodukt. Forbrenningen av hydrogenet skjer uten utslipp av CO2. Men til tross for dette og hydrogenets høyere energiinnhold og bruk av brenselceller, medfører produksjon og bruk av hydrogen minst 20 prosent større CO2-utslipp pr. energienhet enn produksjon og forbrenning av diesel og bensin. Og for ordens skyld: Å basere regnestykkene på elektrolyse av vann ved hjelp av vannkraft og på at CO2-utslippene fra hydrogenproduksjonen «fanges» og lagres, slik hydrogenprofetene gjør, er både høyst teoretisk og dessuten faglig ukorrekt.
«Skit i verden – leve Haramsøya»
Hva bør vi så gjøre i Norge for å redusere klimagassutslippene? Det jeg sitter igjen med etter års arbeid med temaet, er at det som monner er å øke produksjonen av vannkraft og vindkraft, og gjerne ta i bruk solkraft og atomkraft i stor målestokk også i Norge. Da er det trist å oppleve at såkalte naturvernere i fjor skremte regjering og Storting til å stramme inn vindkraftutbygging på land: «Skit i verden – leve Haramsøya».
Et annet tiltak skal nevnes, og der fortjener politikerne ros. Arbeidet med «Prosjekt Langskip» som skal fange og lagre CO2 fra sementproduksjon og eventuelt avfallsforbrenning er et bra klimatiltak fordi CO2-utslippene fra energien som brukes til fangst og lagring av CO2-en bare utgjør 20 prosent av den mengde CO2 som tas ut av kretsløpet. Kostnadene er høye, men utgjør allikevel bare en femtedel av hva elbilsubsidiene koster pr. spart tonn CO2.
Bjørn Røse
Siviløkonom
