Om smutthull og rikinger

Ifølge venstresiden har Solberg-regjeringen favorisert de rike med skatteletter og smutthull. Her er det også et antall forskere som føler behov for å henge seg på.

Et nylig eksempel på synsing om ulikhet med uklart faktagrunnlag er Harding, Mogstad og Næss, tilknyttet blant annet NHH og SSB. De har begått en analyse som blant annet er gjengitt i Dagens Næringsliv 17. august og på NHHs nettsider. Argumentene er blitt omfavnet med entusiasme av talspersoner fra Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Senterpartiet.

Petter Berge. Foto: Northern Capital

De tre forskerne fortelles at «rikinger» ikke bare kan bygge seg opp verdier skattefritt i sine selskaper, men at de kan bruke verdiene privat uten å bli skattlagt. Det skal finnes mange slike «smutthull». Du verden, tenkte jeg, her har jeg virkelig gått glipp av noe.

Eller kanskje ikke. Det første «smutthullet» er å låne penger fra eget selskap til å finansiere private formål. Men det har ikke har vært lov siden 2015, og kvalifiserer vel neppe som noe smutthull.

«Smutthull» nummer to er privat forbruk gjennom egne selskaper, altså at egne selskaper kjøper hytter, hus etc., og lar eieren bruke disse privat uten skatt. Men dette er selvfølgelig heller ikke lov, og har vel knapt nok noen gang vært det.

Det tredje «smutthullet» er å benytte overskudd i egne selskaper til eget forbruk uten skatt. Den oppskriften er vi nok mange som kunne ønske oss, men også der blir vi skuffet. Poenget er vel bare at privat innskutt egenkapital i et selskap kan tas ut igjen uten skatt. Eller, for å si det på en annen måte, man kan fritt benytte de beskattede sparepengene sine. Smutthull? Burde man straffes for å sette sparepengene i egen virksomhet som skaper verdier og arbeidsplasser, i stedet for å sette dem i banken?

Les også

Skikongens skattetriks

Det siste «smutthullet» er mest eksotisk. Slik jeg forstår det er modellen at man låner penger i banken til personlig forbruk, basert på de verdiene som ligger i eget selskap. Forskerne har regnet seg frem til en massiv besparelse ved denne metoden. Eksempelet brukt er et huskjøp til 50 millioner kroner, som ville kostet ytterligere 24 millioner i skatt dersom man skulle finansiert det via utbytte. Hvis man i stedet låner pengene fra banken, basert på verdiene i eget selskap, koster det kun rente. Nåverdien av rentebetalingene skal være 7 millioner, med andre ord et smutthull på 17 millioner.

Hvordan dette faktisk skal gjøres sier man intet om, og det er her fremstillingen virkelig går helt overstyr. Lån skal betales tilbake, det er derfor det heter lån. Forskernes regnestykke ignorerer fullstendig tilbakebetaling, og da blir dette en NHH-versjon av baron von Münchausens berømte «trekke seg selv opp etter håret»-logikk. At det er lønnsomt å låne penger man ikke skal betale tilbake er åpenbart, men det er vanskelig å forstå hvorfor banken (eller Finanstilsynet) skulle akseptere det.

Les også

Fjerning av formuesskatt – ønsker vi alternativene?

Fordelene med Fritaksmetoden er langt større enn ulempene med formuesskatten. Bør de mest formuende få både i pose og sekk, spør Sven O. Hegstad.

I tillegg til tilbakebetaling, vil banker (og Finanstilsynet) gjerne ha sikkerhet for lån. Hvis et selskap stiller sikkerhet for en aksjonær, har dette siden 2015 utløst full beskatning for aksjonæren. Dersom sikkerheten er unoterte og ikke likvide aksjer, vil nok risikoviljen og -evnen til banken være begrenset og kostnaden høy.

Pant i aksjer gir da heller ikke långiver sikkerhet i selskapets egenkapital. Og dersom man kan få banken til å yte et evigvarende og avdragsfritt lån til forbruk, uten sikkerhet og til den 3 prosents rente som forskerne forventer, da snakker vi nok ikke om et smutthull. Det er mer et mirakel.

Petter Berge

Siviløkonom