<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 30. aug. 2021
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 476 ord
TAR UT CIRKA 270 MILLIONER I ÅRET: SalMar-gründer Gustav Witzøe sier han vurderer å flytte utenlands om ikke formuesskatten reduseres. Det har vakt sterke reaksjoner fra venstresiden i norsk politikk. Foto: Iván Kverme

Høyresiden må komme på offensiven om skatt

Venstresidens personforfølgelse av næringslivstopper som Gustav Witzøe er direkte usmakelig, mener Bjørn Bringa.

Temaene arveavgift og formuesskatt blir uomtvistelig blant de viktigste før valget. Venstresidens ensidige kvalme vedrørende de superrikes klage på formuesskatten er velkjent.

Jeg vil imidlertid minne om at de fleste arbeidsplasser i Norge skapes av bedrifter med inntil 20–30 ansatte. Mange av disse sliter med å få det til å gå rundt, og de er overrepresentert når det gjelder konkurser. Venstresiden vet utmerket godt dette, men unnlater selvfølgelig å kommentere det.

Høyresiden har etter min mening hittil vært altfor defensiv i debattene med å påpeke at formuesskatten må betales av både liten og stor, ikke bare mindre bedrifter, men også private som i løpet av et langt liv har skaffet seg egen bolig og kanskje også fritidsbolig. Dette er eiendeler som i et langt liv er opparbeidet og skattlagt, og som foreldre ønsker å overføre til neste generasjon uten at de skal bli flådd av venstresidens forslag om økning av formuesskatt og innføring av arveskatt. Det er derfor ikke uten grunn at betegnelsen «misunnelsesskatt» har oppstått.

Venstresidens personforfølgelse av næringslivstopper som Gustav Witzøe og likesinnede som ved hjelp av teft, dyktighet og ikke minst hardt arbeid gjennom decennier har oppnådd suksess, er direkte usmakelig. Ifølge NA24 levde nevnte Witzøe på konas hjelpepleierlønn i sin spede start. Dette er synonymt med historien til de fleste gründere, hvor bare et begrenset antall lykkes fullt ut. Langt de fleste hører med til betegnelsen små bedrifter som holder hjulene i gang for seg og sine ansatte, ofte med kniven på strupen år etter år, og der noen dessverre må kaste inn håndkleet.

Når de rikeste her i landet som har skapt mange tusen arbeidsplasser over det ganske land, med dertil skatteinntekter til fellesskapet, berører formuesskattens negative sider for norsk kontra utenlandsk eierskap og dermed konkurransevridning, blir de av venstresiden fremstilt som grådige kapitalister som er ute etter ytterligere påfyll til sin egen sparegris. Hvor naivt kan det fremstilles?

Jeg vil påstå at hadde det ikke vært for «de forfulgte» gründerne med suksess innen blant annet fisk, olje og verftsindustri, ville mange levende samfunn vært utradert. Når vi nå er inne i den grønne omstilling, er det de samme gründere som også her investerer milliarder av sine overskudd i en bransje med høy risiko og hvor eventuell avkastning kommer flere år frem i tid.

Foruten det forannevnte må høyresiden få frem hva de såkalt grådige bidrar av egen lomme til sine lokalsamfunn. De kan starte med Trond Mohn, som etter sigende har gitt bort flere milliarder de seneste år. Det finnes mange av de rikeste av samme kategori.

Jeg har fremdeles et lønnlig håp om borgerlig seier, men realistisk er det venstresiden som vinner. Jonas Gahr Støres kapitalistiske bakgrunn er kanskje den beste garanti for at de mørkerøde på venstresiden ikke går helt av skaftet, men han skal få litt å henge fingrene i.

Bjørn Bringa

Fredrikstad