Reaksjonene etter det norske stortingsvalget har vært omtrent som forventet. Enkelte har uttrykt bekymring for at klima vil havne i andre rekke hos den påtroppende koalisjonen, det tror jeg er ubegrunnet. Klima og samfunnsmessige omstillingsbehov ser ut til å inngå i et overordnet syn på omstilling av det norske samfunnet. Velgere ønsker å bidra, men de ønsker også en visshet om at de selv har en fremtid i dette bildet, at de ikke må betale prisen alene og at de selv kan få noe ut av det nye som skal skapes.
Det er ennå mye uvisst om den nye regjeringen – både når det kommer til regjeringsform og endelig sammensetting av ministere. Hvis vi som et tankeeksperiment slår sammen de respektive posisjonene til AP, SP og SV, så bør vi uansett kunne forvente (blant annet) følgende fokus fra den nye regjeringen:
Det fins naturlig nok en rekke saker de ulike partiene i den nye regjeringen vil være uenige om også. Forholdet til EU og ACER-samarbeidet er noen av dem.
Det er mange «ismer» og antakelser om at næringslivet frykter regjeringer bestående av sosialistiske og sosialdemokratiske partier - og dermed utelukkende ser på høyresiden som de partiene som støtter finansaktører. Dette er et upresist inntrykk – markedet søker først og fremst forutsigbare utsikter.
En mer samlet tilnærming til den grønne omstillingen, som i større grad inkluderer reform av arbeidsmarkedet og sikrer en bedre fordeling av muligheter og kostnader i tilknytning til skiftet, reduserer politisk usikkerhet og bør by på spennende muligheter for aksjemarkedet. Denne dynamikken mener vi er sentralt for å lykkes med en bærekraftig omstilling. På samme måte som vi i SKAGEN omtaler selskaper når det kommer til bærekraftig omstilling som «harer» og «skilpadder», så ser vi en lignende dynamikk på lovgivningen – en kombinasjon av mer radikale tiltak og mindre reformer og forbedringer over tid.
Et kjærkommet trekk med det norske demokratiet er at det er noenlunde forutsigbart. Maktpendelen svinger sin sedvanlige takt - cirka hvert åttende år - fra hver side av det politiske spektrumet. Hver regjering er nødt til å sikre nødvendige koalisjoner for å kunne gjennomføre respektive planer.
Konsensuspolitikk reduserer graden av omveltning som en regjering kan gjøre fra den foregående. Store og radikale forandringer skjer ikke fra en dag til en annen – de formes og utvikles over tid; konsensuspolitikk over de lange syklusene sikrer (til en viss grad) at alle interessegrupper dras med i samme retning – gjerne over flere regjeringsperioder. Den grønne omstillingen er også en samfunnsomstilling, en maraton og en stafett hvor alle får sin rolle og tid til å markere seg - ikke en sprint som må vinnes raskest mulig; det er velgerne åpenbart ikke interessert i.
Sondre Myge Haugland
ESG-spesialist i SKAGEN
