Publisert 8. mai 2022 kl. 20.00
Oppdatert 12. mai 2022 klokken 10.43Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 591 ord
SKAMBUD: Leder i Norges Bondelag, Bjørn Gimming, og leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Kjersti Hoff. Foto: NTB
Dette var Trygve Hegnars leder i Finansavisen 9.mai 2022.
For et par tiår siden ble det sagt at bare departementsråd Per Harald Grue og Gud forsto landbruksoppgjøret og tallene bak. Etter at Grue ble pensjonert, etter å ha ledet 29 oppgjør, er det bare Vårherre igjen.
Det spørs om ikke Vårherre også gir opp, etter å ha hørt på bondelagslederne de siste dagene.
Bøndene krevde, som de fleste har fått med seg, 11,5 milliarder kroner, mens staten svarte med et tilbud på 10,15 milliarder kroner.
Bondeopprører og melkebonde Martin Håland sier til Nationen at «statens tilbud er et skambud. Når Senterpartiet sitter i en regjeringsposisjon, med flertall i Stortinget for å kunne innfri bøndenes krav, er det ingen vits i å fire på det.»
Det er ikke sikkert Gud forstår det
En annen opprører, kornbonde Hans Jørgen Boye, sier at «jordbruksoppgjøret er basert på en stor tåke av tall som Bondeopprøret har prøvd å klarne opp i.»
Vi er enig med Boye. Dette er så vanskelig å forstå at både Grue og Vårherre ville gitt opp.
La oss imidlertid forsøke en liten oppklaring.
Bøndene får allerede, før årets landbruksoppgjør, et statlig tilskudd på 18,5 milliarder kroner.
Så krever de altså 11,5 milliarder kroner til. Summen av dette blir i hvert fall 30 milliarder kroner. Førsteamanuensis Ivar Gaasland ved BI kommer til 37 milliarder kroner, men han tar også med skjermingsstøtte.
Uansett blir det vanskelig å kalle dette et skambud. Det er en pengeflom uten sidestykke.
Det som gjør at Vårherre trolig gir opp, sammen med de fleste av oss, er at den pakken bøndene har satt sammen, og staten i stor grad vil innfri, er tåke, Ja, nettopp tåke.
De 10-11 milliardene det skal forhandles om, skal dekke kostnadsøkninger i 2021, 2022 og 2023 og det skal gis penger til en opptrapping av bondens inntekt. Han skal få 25.000 kroner som skal tilsvare vanlig lønnsvekst i år, og så kommer et opptrappingstilskudd på 30.000 kroner.
Til det siste hadde bøndene krevd 100.000 kroner, så de føler seg lurt og er forbannet.
Bonde Håland sier at «Senterpartiet spiller russisk rulett med den allerede knekte bonden som har bygd forventninger det siste året.»
Altså: 18,5 milliarder pluss minst 10,15 milliarder (statens tilbud).
Alt dette er en herlig suppe eller tåke med kostnadsdekninger, antatte netto inntektsøkninger og helt tullete tall om opptrapping.
Det er ikke mulig å forstå og bøndene hevder da også at forskjellen mellom bøndene krav og statens tilbud er på 2,7 milliarder kroner.
Mange kommentatorer sier at statens tilbud tilsvarer 1.200 kroner i økte priser for en gjennomsnittshusholdning, og synes det er mye i en tid hvor alt annet også blir dyrere.
Men denne priseffekten er nesten ikke synlig sammenlignet med det som vil bli betalt av skattebetalerne over statsbudsjettet.
Melkebonde Arne Manger sier at «jeg synes det er merkelig at en ikke sørger for norsk matforsyning i den situasjonen vi er i. Jeg er forferdelig skuffet.»
Forsker Gaasland sier at hver bonde blir subsidiert med 900.000 kroner pr. årsverk.
Våre tall viser rundt 750.000 hvis bøndene får det de krever. Og nå kommer rosinen i pølsen:
Bøndene får rundt 15 milliarder kroner for det de selger til Tine, Nortura og andre. Korn, kjøtt, egg, melk og salatblader. Dette pluss den statlige støtten gir likevel en så liten netto skattbar inntekt at bøndene kaller det et skambud. De snakker om å gi opp. Så gjør det, da!
Gaasland sier det som er realiteten, og som vi har hevdet i mange år: «Innbyggere i fattige land land, som typisk rammes av høye matpriser, kan Norge bedre hjelpe ved inntektsstøtte til kjøp av mat i lokale markeder enn ved overproduksjon av norsk sau.»
Det er ikke sikkert Gud forstår det.