![](https://imaginary.finansavisen.no/resize?force=false&width=980&aspectratio=16%3A9&nocrop=false&interlace=true&url=https%3A%2F%2Fsmooth-storage.aptoma.no%2Fusers%2Fhegnar%2Fimages%2F62240186.jpg%3Ft%5Bquality%5D%3D100%26%26accessToken%3D13f5f7886e6ec13deb56bd5ed7485ee38e6bdfbf64736fc6504d8d91ad61fe30)
Alle modeller i økonomistudiet inneholder et risikofritt alternativ til aksjer. Det er normalt et statssertifikat fra et land med høy betalingssikkerhet som USA eller Norge, men forenkles ofte til bankinnskudd. Statssertifikater i et trygt land reduserer både risiko for mislighold og følsomhet for stigende renter så mye at man i modellene omtaler dem som risikofrie. Så lenge inflasjonen er lav, og ikke minst stabil, er det en grei antagelse. I det øyeblikket inflasjonen verken er lav eller stabil, blir situasjonen derimot en helt annen.
Investeringsrådgivere over hele verden har systemer som er tuftet på disse modellene. Derfor vil en investor som møter en fysisk rådgiver i en bank, eller en sparerobot på internett, få vite at de enkelt kan justere sin risiko ved å tilpasse andelen aksjer og obligasjoner i porteføljen.
Fra 2000 til 2008 var sparerenten i norske banker betydelig høyere enn inflasjonen. Dermed fikk investorer en realavkastning, dvs. avkastning justert for tap av kjøpekraft, ved å plassere sin langsiktige sparing i bank. Under finanskrisen i 2008 ble store deler av de globale rentene satt ned til null. I Norge forble rentene noe høyere ettersom oljeprisen relativt raskt etter krisen steg tilbake over 100 USD per fat. I perioden fra 2008 til 2014 var innskuddsrenter og inflasjon i Norge derfor omtrent like. Da oljeprisen falt i 2014 ble derimot både inflasjonen høyere og rentene lavere. Siden 2014 har vi derfor vært i en situasjon med negativ realavkastning på langsiktig sparing i bank også i Norge.
Siden høsten 2021 har inflasjonen vært gradvis tiltagende samtidig som rentene har vært rekordlave. Derfor har den negative realavkastningen ved banksparing fått fornyet interesse selv om det som sagt har vært et problem siden 2014. Utfordringen i dag er at det er flere grunner til at dagens høye inflasjon helt eller delvis kan bite seg fast det neste tiåret.
I 2001 ble Kina en del av verdens handelsorganisasjon (WTO). Kina hadde blant annet store mengder bønder som kunne flyttes inn i en produksjonsøkonomi. Dermed eksporterte Kina billige produkter og lav inflasjon. Globaliseringen skjøt fart, og andre asiatiske og øst-europeiske land ble i økende grad integrert i verdensøkonomien. Det ga oss en lang periode med lav inflasjon. Men de siste årene har korona og den geopolitiske situasjonen i verden vist oss at det er risikabelt å flytte ut for store deler av vår forsyningskjede. Det er derfor gode grunner til at globaliseringen har flatet ut eller til og med kan reverseres i årene fremover.
Som om dette ikke var nok, har vi de siste ti årene også nytt godt av investeringer gjort i perioden mellom 2000 og 2010. Oljefelt og gruver ble bygget ut for å legge til rette for vekst i BRICs-landene Brasil, Russland, India og Kina, som vokste så fort at det ble en investeringstrend. Men siden 2011 har veksten i fremvoksende markeder vært mye lavere, og vi har kunnet flyte på investeringene som ble gjort i gruver og oljefelt i den perioden.
Det grønne skiftet vi nå står overfor vil bli råvareintensivt. Med manglende investeringer i råvareutvinning de siste 8-10 årene er det en utfordring i seg selv. Krigen i Russland har forsterket dette ettersom Europa har et sikkerhetspolitisk behov for å erstatte import av russisk olje og gass så fort som mulig, og i tillegg bygge opp sitt forsvar som begge øker behovet for råvarer.
Det er med andre ord viktig at langsiktige investorer nå forbereder seg på muligheten for at de også fremover må velge mellom svingninger på aksjer og lav eller negativ realavkastning på sikrere statsobligasjoner.
Anders Johansen
Sjefstrateg, Danske Bank