USA vil sitte i førersetet

Skrevet av analytiker Petter Haugen i ABG Sundal Collier.

Fremdeles er det en vanlig oppfatning at høye oljepriser er dårlig nytt for Amerika, men dette er ikke lenger sant. Men det er ikke så lenge siden løgnen oppsto, så sent som i 2019 var dette sant.

I 2006 var den amerikanske nettoimporten av olje om lag 60 prosent av oljeforbruket i USA. Men ifølge EIAs (U.S. Energy Information Administration) siste månedsoppdatering for august har dette nå snudd til at om lag 7 prosent av USAs totale oljeproduksjon blir eksportert. Den underliggende årsaken er selvsagt veksten i produksjon av skiferolje (og skifergass) i USA.

For å sette tallene i en større sammenheng: i 2006 sto oljeimporten for nesten 40 prosent av det amerikanske handelsunderskuddet og dersom oljeprisen hadde steget 10 dollar pr. fat, ville underskuddet blitt 6 prosent høyere.

Så langt i 2022 er gjennomsnittlig oljepris om lag 100 dollar pr. fat og nettoeksporten av olje fra USA er om lag én million fat pr. dag (EIAs månedstall tom august). Så, i 2006 gav en oljeprisøkning på 10 dollar pr. fat et 6 prosent høyere handelsunderskudd, men nå vil samme prisendring senke handelsunderskuddet med rundt 0,4 prosent. Som land har USA det nå bedre med høyere, ikke lavere oljepriser, men det er selvsagt fremdeles store omfordelingsproblemer av denne nettoinntekten. Som bilist er man alltid short olje. Og fra et velger-perspektiv finnes det nok flere bilister enn oljeaksjonærer i USA.

Dette skiftet av hva som var verdens største netto oljeimportør til nå å bli netto oljeeksportør har selvsagt mange konsekvenser. Den kanskje viktigste er for amerikansk sikkerhetspolitikk. Når USA snur fra å være tjent med lave priser til å tjene på høyere priser, så trenger man ikke doktorgrad i Midtøsten-studier for å forstå at amerikanske interesser i den regionen også har endret seg. Og i denne sammenhengen er det verdt å nevne at verdens «shorteste» land på energi er nå Kina som importerer rundt 9–10 millioner fat olje pr. dag og produserer litt over 4 millioner fat pr. dag selv, faktisk litt verre enn USA i 2006.

Men undertegnede har lite vekttall og studiepoeng i både orientalske- og Midtøsten-studier. Som shippinganalytiker har jeg derimot nistirra på amerikansk eksport- og importdata for olje og gass i mange år og aldri har jeg vært mer spent enn nå. I 2018 trodde jeg USA skulle bli en tydelig nettoeksportør allerede i 2020. Det skjedde ikke. Som følge av pandemien falt amerikansk oljeproduksjon fra 18 millioner fat pr. dag i mars 2020 til 15,6 millioner fat pr. dag i juni samme år. Så omstillingen har tatt lenger tid enn jeg trodde, men det fundamentale forholdet er det samme. Med shale tar det måneder, ikke år som med konvensjonell oljeproduksjon, fra investeringsbeslutning til produksjonsvekst og naturlig produksjonsfall fra oljebrønnene er også mye høyere en annen produksjon. I en verden med fremtreden karbonaversjon hvor oljeetterspørselen bare tre–fem år frem er høyst usikker, er dette tydelige konkurransefortrinn.

Så, kombinasjonen av at USA er den mest sannsynlige marginaltilbyderen av olje til markedet i overskuelig fremtid, sammen med at de nettopp er blitt en nettoeksportør, gjør at vi snarlig kommer til å trenge flere tankskip. Hvis man legger til grunn trendveksten fra 2006 til 2022 vil amerikansk nettoeksport av olje være mer enn 16 millioner fat pr. dag i inngangen til 2040. Men utfallsrommet er stort. Hvis man tror veksten vil være slik den var i årene 2017–2019 kan den bli over 30 millioner fat pr. dag i 2040, men hvis man legger til grunn den magre veksten fra 2014 til 2016 (under oljeprisfallet), ender vi så vidt over 3 millioner fat pr. dag i 2040.

For meg synes det sannsynlig at USA vil bli en langt større nettoeksportør av olje, og ettersom den amerikanske raffinerikapasitet er mer eller mindre fullt utnyttet, vil hoveddelen av eksportveksten bli av råolje. Kanskje må Kina påta seg oppgaven som verdenspoliti, men USA ser i alle fall ut til å ta rollen verdens hovedleverandør av energi.