Dette var Trygve Hegnars leder lørdag 26. november.
I de ni månedene som er gått siden Russland startet krigen mot Ukraina, har eksperter fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høyskole, Krigsskolen, stabsskoler og andre forsvarsmiljøer nesten daglig fortalt oss (særlig gjennom NRKs forskjellige kanaler) om utviklingen i Ukraina. Hovedbudskapet, som majorene, oberstløytnantene, oberstene og kommandørkapteinene har formidlet, er at det går dårlig med Russlands krigføring, og at Ukraina stadig dytter de russiske styrkene bakover. Ukraina har overtaket.
Selv en tidligere forsvarssjef, Sverre Diesen, er blitt forsker og ekspert på krigsutviklingen.
Man må nesten spørre om dette blir for mye skrivebordsanalyser. Analysene er jo åpenbart gale.
Det er korrekt at Ukraina har klart å ta tilbake visse områder i noen regioner mot Russland, i krevende artilleridueller, men Russland gjør jo nesten hva de vil fordi de har luftherredømme, og kan sende hundrevis eller tusenvis av raketter innover Ukraina opp mot hovedstaden Kiev, og legge det meste svart og ødelagt. Strømmen faller ut, atomkraftverkene trues av nedstengelse, vannet uteblir og befolkningen mister boliger, arbeid og helsevern.
Det er Russland som, så langt, vinner denne krigen. Ukraina ødelegges og forskernes naive fremstilling av situasjonen på slagmarken kan faktisk være ødeleggende.
Ukraina sender ikke raketter inn over Russland og Ukraina klarer ikke å hindre de russiske rakettene i å nå de forhåndsinnstilte mål (trolig med meters nøyaktighet).
Det er terrorbombing og brudd på alt som heter krigens folkerett. Men en fordømmelse av dette hjelper ikke. Det hjelper heller ikke at FNs sikkerhetsråd kommer med fordømmende uttalelser. Så lenge Russland kan nedlegge veto mot ethvert tiltak fra FN, vinner Russland i FN også.
Ukraina får helt sikkert massevis (mye mer enn vi får vite) av våpen fra alle NATO-land, inkludert Norge. Pluss store økonomiske bidrag. Men foreløpig er det for lite. Redselen for at NATO skal bli en direkte part (§ fem- artikkelen) gjør at Ukraina bare hjelpes stykkevis og delt.
Pøbelregimet under president Vladimir Putin, som har gjort Russland til et diktatur hvor påstanden om at Ukraina og nazister i Ukraina startet krigen, får leve i mediene, kan bare stanses med militærmakt, eller et indre opprør mot Putin.
Tyske generaler turte å stå opp mot Hitler i 1944, men forsøket på å myrde Hitler feilet (oberst Claus von Stauffenberg 20. juni 1944).
Ukrainske styrker, med stadig bedre våpen, kan oppnå noe i artillerikrigen, men det er ikke nok til å vinne eller få Putin til å avslutte krigen. Ukraina og samarbeidende land må finne en måte å drepe Putin på. Noen i kretsen rundt Putin må ta det ansvar det er å følge Stauffenbergs modige attentat et år før 2. verdenskrig sluttet.
Ukraina må få penger, våpen og etterretningshjelp fra NATO-landene, men det ser ikke ut til å forhindre at Ukraina og en befolkning på 43 millioner mennesker kvernes i stykker.
De norske ekspertene er dessverre preget av for mye ønsketenkning. Putins galskap inngår åpenbart ikke i deres pensum for hva som i nødsfall må gjøres.
Trolig er det bare slitne generaler eller utmattede og overkjørte oligarker som kan avgjøre krigen. På Putins hjemmebane.
