Som leder i norsk næringsliv i 30 år er jeg jevnlig blitt presentert for fargekart over politisk risiko i ulike land hvor vi har vurdert investeringer. Sammen med våre skandinaviske naboer har Norge alltid, og under ulike regjeringer, kommet godt ut av slike rangeringer, med svært lav politisk risiko.
Men det var før 2022. Alle som driver med finans og investeringer i Norge, har i år fått en oppfrisking av hva dette begrepet innebærer.
Den politiske risikoen på skattesiden treffer bredt. Formuesskatt og lakseskatt rammer i hovedsak de største kapitaleierne, mens innføringen av den ekstra arbeidsgiveravgiften på 5 prosent på lønninger over 750.000 kroner er et slag for alle kunnskapsbaserte virksomheter i Norge. Den kom totalt uventet, og er en skatt de fleste fagøkonomer klør seg i hodet av.
Den norske modellen baserer seg på et trepartssamarbeid og brede forlik. Myndighetene sikrer gode rammebetingelser, et godt helsevesen, god utdannelse og et fornuftig skattetrykk. Bedriftseiere og arbeidstakere har sine interessemotsetninger, men samtidig en grunnleggende felles intensjon om å skape verdier og arbeidsplasser.
Modellen skaper også høy grad av tillit. Det har jeg sett gjennom ulike jobber innen finansbransjen. Nordmenn tar det i stor grad for gitt at avtaler holdes og regninger betales. Tross høy gjeld i husholdningene, er det relativt lite mislighold. Og når det går galt for noen, har vi tillit til at et bærekraftig sosialt sikkerhetsnett er der.
Frontene blir steilere. Det blir «dem» mot «oss». Det blir «de rike» mot «vanlige folk»
Alle må bidra. Når alle bidrar, og balansen er til stede, er det tillit og modellen fungerer.
Men dette er en skjør balanse, og i år er modellen kommet i ubalanse. Mange føler at tilliten er brutt.
I stedet får vi polarisering. I stedet for at man samarbeider, blir det fronter. Retorikken vi ser i dagens debatt indikerer at vi er på feil kurs. Frontene blir steilere. Det blir «dem» mot «oss». Det blir «de rike» mot «vanlige folk».
Mest tydelig ble dette ved de brå og uventede endringene i skattesystemet i høst, som rokket ved en tillit som går tilbake til Einar Gerhardsens tid. Et konkret resultat er strømmen av bedriftseiere som flytter fra Norge, de fleste til Sveits.
Flyttestrømmen er et konkret uttrykk for det abstrakte begrepet politisk risiko. De som flytter, frykter trolig at en mulig umiddelbar exit-skatt vil gjøre det praktisk umulig å flytte uten å selge livsverket. Samtidig har de fått med seg en stadig mer fiendtlig retorikk mot private bedriftseiere, som «skal tas», for eksempel gjennom ytterligere økning av formuesskatt og utbytteskatt, noe som kan gjøre det vanskelig å finansiere videre utvikling av virksomhetene.
Gitt at man ønsker å ha et betydelig privat eierskap i norsk næringsliv, kan det umulig være fornuftig å skremme bedriftseiere til å flytte
Rasjonelle bedriftseiere vil og skal vurdere politisk risiko på vegne av virksomhetene sine, og det gjør de selvsagt også i denne situasjonen. Da blir vurderingen fort at det gjelder å stikke før fellen klapper igjen. Det kan godt være at resultatet ikke blir så ille, men da kan man jo alltids flytte hjem igjen senere.
Som en skatteadvokat spissformulerte det i Finansavisen: – De rike tar samfunnsansvar ved å flytte.
Gitt at man ønsker å ha et betydelig privat eierskap i norsk næringsliv, kan det umulig være fornuftig å skremme bedriftseiere til å flytte.
Nylig la Skatteutvalget under ledelse av professor Ragnar Torvik frem sin utredning. De første reaksjonene er, som ventet, polariserte og preget av ulike særinteresser. Men det er mitt håp at modne politikere evner å søke sammen for å finne kompromisser som har bred forankring og reduserer usikkerheten og polariseringen som har preget skattedebatten i høst.
Vi trenger et skattesystem som virker omfordelende, men vi trenger også et skattesystem som er forutsigbart og som stimulerer til arbeid og investeringer i norsk næringsliv. Vi trenger rett og slett den norske modellen som sikrer forutsigbarhet, gode rammebetingelser, en effektiv stat, et arbeidsmarked preget av mobilitet og trygghet og ikke minst et godt skoleverk og et effektivt helsevesen.
La oss håpe at skatteturbulensen i høst var et unntak og ikke et varsel om hvordan debatten om fremtidens skattesystem blir.
Klaus-Anders Nysteen
Adm. direktør i Kredinor
