Digitalytelsesloven trådt i kraft – hva i huleste betyr det?

Av: advokat/partner Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA.

Loven gjelder for levering av digitale ytelser mot vederlag til forbrukere.

Det finnes allerede regler som beskytter forbrukere ved levering av fysiske varer. Det finnes også noen lover som beskytter forbrukere ved levering av tjenester, for eksempel håndverkertjenester. Digitalytelsesloven er begrenset til digitale ytelser,det vil si levering av digitalt innhold og digitale tjenester. De vanligste eksemplene er digital levering av musikk, film, litteratur/bøker, foto og spill. Forbrukerne kjøper seg tilgang til slikt gjennom stykksalg (for eksempel nedlasting av en film), eller gjennom tilgang via abonnement til strømmetjenester for film, musikk eller bøker.

Advokat/partner Mathias Lilleengen i Bing Hodneland advokatselskap DA. Selskapet

Hva hvis tjenester leveres sammen med en vare?

Da gjelder i utgangspunktet ikke loven. For eksempel, hvis en forbruker kjøper en ny mobiltelefon, så gjelder forbrukerkjøpsloven for hele transaksjonen, selv om leverandøren også leverer digitale tjenester som er nødvendig for at forbrukeren skal kunne begynne å bruke mobiltelefonen.

No such thing as a free lunch

Gratistjenester er i utgangspunktet ikke dekket av loven, men obs, obs, det gjelder bare tjenester som faktisk er levert helt gratis. Ofte vil en forbruker ikke betale med penger for en tjeneste, men forbrukeren må gi fra seg personopplysninger som gjør ham til mottaker av reklame og annonser. Og da er det ikke gratis i Digitalytelseslovens forstand. Loven gjelder. Dette gjør at de fleste moderne sosiale media-tjenester omfattes av loven, selv om du ikke må betale for dem med monedas.

Hva er nytt?

Digitalytelsesloven er i stor grad en presisering av det som allerede er regulert for varer i forbrukerkjøpsloven, og andre forhold som uansett vil følge av alminnelig kontraktsrett. Det er imidlertid verdt å merke at loven også inneholder noe særskilt tilpasset digitale tjenester.

Ikke mer enn 6 måneders bindingstid

Som utgangspunkt krever loven at en leverandør ikke kan gi en løpende avtale lenger enn seks måneder uoppsigelighet. Det vil si at bestemmelser som sier at avtalen med forbrukeren er uoppsigelig første året o.l, er ugyldig. Forbrukeren kan si opp etter 6 måneder. Det vil også si at eventuell bestemmelse om at leverandøren kan kreve erstatning for forbrukerens oppsigelse, før den (ulovlig) avtalte fristen, er ugyldig.

Ingen regel uten unntak, hvis forbrukeren får en ekstra fordel, for eksempel utvidet tilgang til tjenesten, så kan den være gyldig med lenger bindingstid.

Leverandøren må minne forbrukeren om at avtalen løper

Etter loven skal leverandøren minst en gang hver sjette måned minne forbrukeren om at avtalen løper, og opplyse om adgangen til å si opp avtalen. Hvis leverandøren ikke gjør det, kan forbrukeren si opp avtalen med virkning fra da leverandøren skulle sendt påminnelse.

Hvis forbrukeren verkenbruker tjenesten eller betaler, så må leverandøren etter hvert tolke det som en oppsigelse

Hvis forbrukeren ikke betaler det vederlaget for ytelsen i en periode på seks måneder etter forfall, anses avtalen som oppsagt fra forbrukerens side med virkning fra utløpet av denne perioden.

Hva med prisendringer?

Ved prisøkning, må leverandøren varsle innen rimelig tid. Dersom økningen er høyere enn det utviklingen av konsumprisindeksen tilsier, kan forbrukeren si opp. Adgangen til å foreta prisøkning gjelder ikke hvor forbrukeren er underlagt bindingstid.

Utfylling av uklare/mangelfulle avtaler

Det er også bestemmelser som gir forbrukeren rett til den nyeste versjonen som er tilgjengelig på avtaletidspunktet, med mindre annet er avtalt. Forbrukeren har krav på å få levert oppdateringer, herunder sikkerhetsoppdateringer.

Er det ikke avtalt noe konkret om oppsigelse av en løpende leveranse, kan forbrukeren si opp med rimelig varsel.

Er det ikke avtalt normalerstatning ved mislighold fra leverandørens side, så legger loven opp til at forbrukeren kan kreve erstatning uten å dokumentere økonomisk tap. Vilkåret er at forbrukeren lider en ikke ubetydelig ulempe, for eksempel at en forbruker mister personlige dokumenter fordi hennes skylagringstjenesteleverandør roter det til. Det høres kanskje ikke så urimelig ut for deg, kjære leser, men for en jurist så er dette overaskende fordi norsk erstatningsrett fokuserer tradisjonelt på dokumentert, økonomisk tap, og bare i begrenset grad innvilges kompensasjon for ikke-økonomisk tap.

På tide å revidere standard salgsvilkårene?

Som vist ovenfor, det er en del nytt å ta hensyn til i og med Digitalytelsesloven.

Leverandører bør straks og med en gang undersøke at virksomhetens standard salgsvilkår ikke er akterutseilt og ugyldige. Og da kan det være klokt å be om bistand fra en advokat med erfaring innen feltet.

Artikkelen er skrevet av advokat/partner Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA.