Gjennom Joe Bidens Inflation Reduction Act (IRA) har USA overtatt ledertrøyen i et globalt taktskifte i satsingen på fornybar energi og elektrifisering. USAs klimamål og mål om grønn reindustrialisering skal ikke nås gjennom karbonprising og påbud (politisk umulig), men gjennom subsidier, skatteletter og lån.
IRA er svært omfattende, med en total ramme på nærmere 500 milliarder dollar, hvorav 370 milliarder er satt av til klima- og energitiltak. Hydrogen, elektriske kjøretøy, batterier, karbonfangst og -lagring (CCS) og strømnett er sentrale formål, men særlig tydelig er satsingen på fornybar energi som vind og sol. Selskaper i USA får ekstra skattefordeler når satsingen skjer i USA. Allerede har flere norske og europeiske virksomheter varslet at det kan være mer lønnsomt å legge grønn virksomhet og grønne arbeidsplasser i USA heller enn i Europa.
Først og fremst bør vi se på IRA som et viktig klimatiltak gjennomført på typisk amerikansk måte med store mål og kraftfulle tiltak. Bak lurer imidlertid også bekymringen for de proteksjonistiske elementene. Hva bør Norge og Europa gjøre i møtet med mulig «investeringslekkasje» og handelshindringer i strid med internasjonale avtaler?
Vi risikerer å bli utkonkurrert allerede før vi har rukket å bygge opp de nye grønne verdikjedene alle snakker om
EU-kommisjonen svarte 1. februar med en «Green Deal Industry Plan». EU vil nå sette full fart på konsesjoner og infrastrukturprosjekter, raskere prosesser for utvidet statsstøtte og tilgang på kapital under postpandemipakken Next Generation EU. Spørsmålet om nye felles midler ble satt på vent.
Samtidig pågår forhandlinger mellom EU og USA om å likestille europeiske innsatsfaktorer og produksjon med amerikansk. Siden Norge er på gangen i alle disse diskusjonene, risikerer vi å ikke klare å henge med i det grønne kappløpet. Den uløste tollen på eksport av norskproduserte batterier i kjøretøy fra EU til Storbritannia viser hvordan det kan bety at vi mister muligheter for å bygge grønn norsk industri og norske arbeidsplasser.
Spørsmålet er hva Norge kan og bør gjøre i en slik situasjon, hvor vi risikerer å bli utkonkurrert allerede før vi har rukket å bygge opp de nye grønne verdikjedene alle snakker om.
Næringsministeren sa 31. januar at et subsidiekappløp ikke er veien å gå for Norge, og det vil vi i fornybarnæringen langt på vei si oss enige i. Vind på land, vannkraft, sol, ladeinfrastruktur og elektriske personkjøretøy er nå modne og lønnsomme teknologier vi ikke bør bruke skattepenger på å støtte etter amerikansk modell. Slike midler bør forbeholdes nødvendig støtte til umoden klimateknologi, slik som differansekontrakter for flytende havvind og grønt hydrogen, hvor erfaringen fra de modne teknologiene viser at slik støtte fungerer som fødselshjelper for lønnsomme næringer.
Får vi ikke orden på arealtildeling og markedsadgang med IRA og EUs nye industripolitikk, kan investeringer i mer fornybar energi, strømnett, batterier og hydrogen stoppe opp
Det vi finner frustrerende er at næringsministeren og energiministeren tilsynelatende ikke har noen strategisk plan for andre grep vi kan og bør ta i møtet med økende internasjonal konkurranse om de grønne næringene.
Regjeringen burde snarest ta fire grep i møtet med IRA og den nye europeiske industripolitikken:
Til tross for det tydelige stortingsflertallet for det som i Hurdalsplattformen beskrives som at «det nordiske og europeiske kraftsamarbeidet skal videreføres og styrkes», somler regjeringen videre mens andre land setter opp farten i det grønne kappløpet.
Får vi ikke orden på arealtildeling og markedsadgang med IRA og EUs nye industripolitikk, kan investeringer i mer fornybar energi, strømnett, batterier og hydrogen stoppe opp. Det er lov til å la seg inspirere av Joe Bidens og EUs realpolitiske teft for helhetlige pakker i møtet med internpolitiske spenninger.
Det planlagte Ostende-toppmøtet om havvind i Nordsjøen 24. april blir en ny mulighet til å sette Norge på det europeiske kartet. Den muligheten må vi gripe.
Knut Kroepelien
Internasjonal direktør i Fornybar Norge
