Troen på at vind, sol og hydrogen er hovedveien til det grønne skiftet er fortsatt stor, både i EU-kommisjonen og hos norske myndigheter. Men dette er en forestilling som nå slår sprekker, etter hvert som det stadig blir mer klart at variabel strøm fra vind- og solkraft i tillegg krever nesten like stor balanse-/reservekapasitet.
Når denne ekstra kapasiteten må leveres fra fossil kraft, betyr det totalt sett både et ineffektivt og dyrt kraftsystem, og ikke minst at utslippet av CO2 kun reduseres marginalt. Det grønne skiftet på det europeiske kontinentet kveles bokstavelig talt i kull og gass.
I Norge er det vannkraften som tar hånd om den ustabile kraftproduksjonen, men det er begrenset hvor mye ny variabel strøm som kan fases inn i vårt kraftsystem, ettersom 25 prosent av produksjonskapasiteten allerede er ikke-regulerbar.
Forutsetningen i dagens politikk, om at fossilbasert balanse-/reservekraft skal erstattes av kraftverk fyrt med hydrogen, er komplett urealistisk
Figuren forteller det meste. Da Sverige og Frankrike bygget ut kjernekraft i stor skala, i 20-årsperioden fra 1970, ble det satt historiske «verdensrekorder» i avkarbonisering. Dersom denne utviklingen hadde skjedd i resten av Europa og fortsatt videre, ville hverken grønt skifte eller kraftkrise vært noe tema i dag.
Men fra 1990 og utover snudde stemningen for kjernekraft, og resultatet ble en drastisk reduksjon i avkarbonisering. Utviklingen i Tyskland, Belgia og Nederland, som vist nederst i figuren, er også påfallende. Til tross for voldsom utbygging av både vind- og solkraft, er reduksjonen i bruk av fossile brensler marginal. Årsaken er behovet for fossilbasert balanse- og reservekraft.
Utviklingen i Norge er heller ikke mye å skryte av. Statistikken viser at den fossile andelen av primærenergi, på rundt 30 prosent, omtrent har stått stille fra 1960-tallet og frem til i dag.
Motstanderne av kjernekraft klamrer seg til en fornybarpolitikk som ikke fører frem. Utslippsfri kraftproduksjon er det viktigste «grønne» tiltaket, men forutsetningen i dagens politikk, om at fossilbasert balanse-/reservekraft skal erstattes av kraftverk fyrt med hydrogen, er komplett urealistisk både hva angår økonomi og gjennomførbarhet.
Dilemmaet for motstandere av kjernekraft blir derfor å måtte velge det minste «ondet»: enten å innse at mål om reduksjon i utslipp ikke kan nås, eller å godta utbygging av kjernekraft. Motstanden mot kjernekraft skyldes i hovedsak frykt for stråling og håndtering av avfall. Denne frykten er i bunn og grunn irrasjonell, når faktabasert viten om kjernekraft legges til grunn, som den sikreste og minst skadelige av all kraftproduksjon som finnes.
Toget er utvilsomt allerede gått når det gjelder både EUs og Norges urealistiske mål om halvering av utslipp innen 2030 og såkalt «netto null» innen 2050. Men ved bevisst satsing på neste generasjon kjernekraft, kan det tennes nye håp om en fremtid hvor både halvering av utslipp og «netto null» ikke lenger er en utopi.
Kjell Traa
Sivilingeniør
