På 1980-tallet ledet Willoch-regjeringen innsatsen for å modernisere ulike samfunnssektorer. Blant annet ble Prisdirektoratet omdannet til Konkurransetilsynet med en modernisert konkurranselovgivning. Boligmarkedet ble gradvis avregulert, og prisreguleringer på en rekke varer ble avskaffet.
En slik vare var trelast, som hadde vært underlagt prisregulering helt fra siste verdenskrig. Tilbake i 1935 registrerte daværende Statistisk Centralbyrå hele 3.000 sagbruk i Norge, et veldig antall små og store bedrifter som i sum produserte mindre trelast enn dagens rundt 30 sagbruk. De fleste bedriftene trengte mer sagtømmer enn det var mulig å få kjøpt, og kapasiteten ble ikke utnyttet godt nok. Få bedrifter tjente penger, og få kunne ta i bruk bedre teknologi. Bransjen forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen, men svensk treindustri hadde bedre rammevilkår og fikk et godt tak i det norske markedet.
Med færre, men mer kompetente ansatte produseres, foredles og eksporteres det mer trelast enn noensinne
Derfor jublet treindustrien da Høyre-statsråd Astrid Giertsen i 1985 opphevet prisreguleringen – endelig skulle det bli mulig å bestemme egne priser og tjene ordentlige penger! Men hva skjedde? Konkurransen mellom brukene fungerte, prisene stupte og en rekke bedrifter kom i større eller mindre vansker. Noen måtte dø for at andre skulle leve. Det hadde vært for mange aktører som alle skulle leve av den norske kaka.
38 år senere kan norsk treindustri konkurrere både hjemme og ute. Med færre, men mer kompetente ansatte produseres, foredles og eksporteres det mer trelast enn noensinne. Antallet produksjonsbedrifter er kraftig redusert, slik at kapasiteten kan utnyttes vesentlig bedre.
Tilsvarende gikk norske fiskerier fra en periode med støtte og subsidier til en periode med omstrukturering og økt lønnsomhet. I dag trengs ikke lenger subsidier, fiskerne er blitt store skattytere. Moderne teknologi krever størrelse. Tviholder man på små enheter, tviholder man på behovet for støtte og subsidier, et behov som stadig vil øke.
I sluttprotokollen fra jordbruksforhandlingene står det:
«Under denne regjeringen har bevilgningen til jordbruksavtalen på kapittel 1150 økt fra 17,5 mrd. Kroner, som tilsvarer 54 pst.»
Jordbruksavtalen alene koster derfor 4.900 kroner pr. nordmann pr. år.
Samfunnets ressurser ville blitt bedre utnyttet hvis støtten ble fordelt på færre
Landbruket har gjort seg avhengig av støtte, skjerming og kvoter. Landbruket er blitt en attåtnæring, de fleste bønder henter hovedinntekten sin utenfor bruket. Men landbrukets organisasjoner tviholder på små enheter og deler av årsverk. Staten bevilger ikke nok penger, heter det. Men det egentlige problemet er at pengene deles på altfor mange deltidsaktører i en foreldet bruksstruktur. Og i denne strukturen utnyttes ikke tid og teknologi godt nok.
De som bestemmer i Landbruks- og finansdepartementet synes å ville reversere på flere områder. En landbrukspolitikk som hindrer strukturell og teknologisk utvikling vil aldri kunne møte fremtidens krav til effektivitet og konkurranseevne. En foreldet landbruksstruktur vil bli stadig dyrere å opprettholde. Forbrukerne har ingen glede av subsidier som skjuler den faktiske ineffektiviteten. Samfunnets ressurser ville blitt bedre utnyttet hvis støtten ble fordelt på færre. Norge trenger bønder som kan satse 100 prosent på jordbruk! Kaka er stor nok!
Reidar Bergene Holm
(Artikkelforfatteren er deleier og tidligere adm. direktør i trelastfirmaet Bergene Holm. Red.)
