Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) uttrykte nylig at kjernekraft koster skjorta og at kjernekrafttilhengerne kan begynne med å finne ut hvor avfallet skal lagres. Da er det viktig å vite at det han omtaler som «avfall» er egentlig «mellombrensel» eller «restmateriale» (etter noe rensing). Faktum er at omtrent 95 prosent av totalenergien er igjen i materialet. Hvem vil kjøpe en 20-literskanne med diesel, bruke 1 liter og kaste resten?
Avfallshåndtering og dekommisjonering koster cirka 5 øre per kWh
Om man hadde samlet alt restmaterialet siden 1960, ville man fått en teoretisk kube på 35 meter per side hvorav 97.000 TWh med energi er generert. Restenergien er omtrent 3,4 millioner TWh – nok til å drive Norge i 23.000 år! Derfor jobbes det intenst med å utvikle reaktorteknologi som kan hente ut denne restenergien, og i mellomtiden reprosesseres cirka en tredjedel globalt.
Dessuten er ikke lagringen så vanskelig, men som alt annet må den gjennomføres skikkelig. Finland har laget verdens første dype geologiske lagringssted, mens andre jobber med borehullsteknologi. Lenge før det er aktuelt å faktisk lagre noe permanent, er løsningen mellomlagring i påvente av å hente ut restenergien, som alle land gjør (det finske lageret fungerer på begge måter). Det er enkelt og trygt – etter 40 år er kun 1 promille av strålingen igjen.
Avfallshåndtering og dekommisjonering koster cirka 5 øre per kWh. Dette blir i det fleste land innbetalt på forhånd til fond, slik at ingen budsjetter belastes. Fordi kjernekraft produserer mye energi, blir det store beløp av det.
Det viktige i denne debatten er derfor hva man får igjen totalt sett. En av Norges største innovasjoner er et direkte resultat av atomforskingen – flerfasestrømning – og den har muliggjort uthenting av enorme mengder olje og gass med store besparelser. Hva hadde det kostet å være uten den?
Fire APR 1400 (5,6 GW totaleffekt) er tilbudt Tyrkia for cirka 300 milliarder kroner – de vil gi 45 TWh per år i 60 år og derved dekke hele energigapet Energikommisjonen etterlyser, og vel så det. Etter 11 år er tre ferdige, og den fjerde er snart ferdig i De forente arabiske emirater.
Et annet alternativ er å investere 420 milliarder kroner med store naturødeleggelser der store investeringer har en levetid på kun 25 år. Hva er statens planer for de titusenvis av tonnene med vindturbinrotorblad som kommer i årene fremover? Innen 2050 forventes 43 millioner tonn rotorbladavfall globalt. Det blir en solid ekstraregning. Da blir det vanlige folks tur atter en gang.
Jan Emblemsvåg
