Gjestekommentar

Espen Henriksen, Institutt for finans, BI. Foto: CF Wesenberg

Vi er i en skjebnetid for Europa. Ukraina kjemper vår sak. Norge og resten av det demokratiske Europa må ruste opp for å forsvare folkestyre, selvbestemmelse og en regelstyrt verdensorden.

Samtidig er 14 fly-, ammunisjons- og våpenprodusenter utelukket fra SPU (eller «Oljefondet»). Begrunnelsen er at de er knyttet til produksjon av kjernevåpen. Tre av disse er store europeiske selskaper: Airbus, BAE British Aerospace og Safran.

Høyres Ine Eriksen Søreide og Henrik Asheim har tatt til orde for en ny vurdering av de etiske retningslinjene for forvaltningen av SPU — og i særdeleshet utelukkelsen av våpenprodusenter — med det eksplisitte målet om «å styrke europeisk våpenindustri». De har fått støtte av blant andre UiOs Karen Helene Ulltveit-Moe . Sentralbanksjef Ida Wolden Bache har også uttalt at «vi må være åpne for at vurderingen av hva som er etisk forsvarlig, [har endret seg]».

Feil økonomiske sammenhenger

Politisk er jeg enig i konklusjonene, men faglig tar de feil i elementære økonomiske sammenhenger og hvilke konsekvenser forslaget vil få. De etiske retningslinjene må gjerne endres, men det vil ikke gjøre noe for å styrke europeisk eller vestlig våpenindustri.

Politisk kan det argumenteres for at det er dobbelmoralsk å ekskludere sentrale deler av forsvarsindustrien fra SPU. Om det de produserer er avgjørende for norsk og alliert kampkraft og sikkerhet, må vi også kunne eie det. Det har lenge fremstått som hul godhetsposering, men det er særlig tilfelle nå. 

Det vil ikke bli større investeringer i forsvarsindustrien eller produsert flere og bedre våpen i Europa dersom det blir flere forsvarsaksjer i SPU.

Samtidig er de faglige innsiktene like klare: Endringer i SPUs eksklusjonsliste vil ikke ha noen betydning for Vestens våpenindustri. Det vil ikke bli større investeringer i forsvarsindustrien eller produsert flere og bedre våpen i Europa dersom det blir flere forsvarsaksjer i SPU.

Elementær misforståelse

Det fremstår som en elementær misforståelse av årsak og virkning i finansielle markeder. Det er forventet lønnsomhet som avgjør både prisen på aksjene og nivået på investeringene i forsvarsindustrien, ikke av hvem som eier aksjene.

Dersom politikere ønsker å styrke europeisk forsvarsindustri, er midlene enkle: legg inn flere og større ordre, støtt forskning på militær teknologi og eventuelt gi subsidier som billige lån eller «risikoavlasting». 

Paradoksalt nok kan forslaget om nå å ta inn flere våpenaksjer også fremstå som godhetsposering, med akkurat like liten effekt på krig og fred som beslutningen om å ta det ut.

Paradoksalt nok kan forslaget om nå å ta inn flere våpenaksjer også fremstå som godhetsposering, med akkurat like liten effekt på krig og fred som beslutningen om å ta det ut.

Kan gi mindre press

Å påpeke at inkludering av flere forsvarsaksjer i SPUs investeringsunivers ikke ville gitt et målbart bidrag til europeisk forsvarsindustri, kan fremstå som stor ståhei for ingenting. Faren er imidlertid at slike misforståelser fører til at det blir mindre press på politikere til å ta beslutningene som faktisk har effekt.

Søreide og Asheim kan være unnskyldt. Årsaks- og virkningsforhold i konkurranseutsatte finansmarkeder er ikke trivielt. Hovedstyret i Norges Bank har imidlertid ikke en slik unnskyldning. Også på dette området kunne med fordel formidlingen og presisjonsnivået fra Bankplassen vært langt høyere. Som Høyres Mahmoud Fahramand skrev i DN, kunne det antakelig med fordel legges større vekt på kvalitet i formidling enn kvantitet i synlighet.

Vedtak om etiske eksklusjoner burde ha vært fulgt av tydelige faglige presisjoner som sa at nedsalg ganske sikkert ikke vil ha noen målbare effekter på omfanget av virksomhetene til selskapene. Grunnen til nedsalg kan være så enkel som at man av etiske grunner ikke ønsker å motta utbytter fra den type virksomhet.

Symbolpolitikk

Om presisjonsnivået fra hovedstyret hadde vært høyere, ville antakelig sannsynligheten vært mindre for at Søreide og Asheim hadde misforstått den finansielle logikken her.

I stedet for å drive symbolpolitikk rundt SPU kunne det antakelig vært mer politisk søkelys på restriksjoner som banker, venture- og PE-fond har på kapitaltilgang til virksomheter som driver med utvikling av militær teknologi eller såkalt dual use – sivil teknologi som også kan brukes militært. Erfaringene fra krigen i Ukraina viser at slik teknologi kan bli kritisk for å forsvare Norge.

Det er fint å rydde opp og unngå dobbelmoral. Men om vi skal styrke Europas evne til å forsvare seg og styrke europeisk våpenindustri, er det ingen vei utenom å legge inn ordrer på kuler og krutt.