Debattinnlegg: Marie Storli, rådgiver i LO
«Mindre skatt, flere utleieboliger» skriver Trygve Hegnar i sin kommentar om hva som er galt med leiemarkedet. Han peker på at økte rentekostnader og skatter har ført til at flere utleiere har valgt å gi seg. Der han imidlertid tar feil, er i troen på at lavere skatter vil gi en mer omfordelende boligpolitikk. La meg forklare.
Det har blitt over 8.000 færre utleieboliger i Oslo siden 2019, og det er tydelig at dette har hatt en alvorlig effekt på leieprisene. Antallet utleieboliger på landsbasis er også redusert. Det vil si, det har blitt vanskeligere å finne en leiebolig. Samtidig øker etterspørselen i leieboligmarkedet. Både fordi det er flere og flere som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, fordi det ikke er plass til studentene i studentboliger, og fordi det kommer nye mennesker til landet vårt.
Det er derfor helt åpenbart at vi trenger flere leieboliger, men det er ikke lavere skatter som skal gi oss dette.
Det er også viktig å huske at folk har flyttet inn i de 8.000 boligene som ikke lenger leies ut. De har bidratt til økt tilbud på eiermarkedet, og bidratt til at flere har kunnet bli boligeiere. Samtidig har vi ingen løsning for hvordan øke tilbudet på leiemarkedet, for å få prisen ned her.
Selv om økende utgifter har gjort utleie mindre lønnsomt for noen, er utleie veldig lukrativt for den som tjener penger på det
Hegnar peker selv på eierlinja, som har vært førende i den norske boligpolitikken siden etterkrigstiden. Dette prinsippet, som ble gjort til politikk av Arbeiderpartiet, handler om at boligpolitikken skal legge til rette for at folk skal kunne eie sin egen bolig. Som Hegnar skriver, handler dette om å sikre at «ingen skulle gjøre seg rike på andres bolignød».
Likevel er det akkurat det som skjer på leiemarkedet i dag. Selv om økende utgifter har gjort utleie mindre lønnsomt for noen, er utleie veldig lukrativt for den som tjener penger på det. De høye prisene på leiemarkedet i de største byene i Norge har ført til at det nettopp er slik at noen «gjør seg rike på andres bolignød».
I dag er det én av fire husholdninger som leier. Det er her vi finner de laveste inntektene, mottakere av sosialhjelp, minstepensjonister og mottakere av trygd. I tillegg finner vi stadig flere som har helt vanlige jobber, som bussjåfører og førskolelærere. De tjener for lite til å kunne kjøpe sin egen bolig i byene.
Så er det mange som sier at det ikke er «en menneskerett» å bo sentralt i de store byene i dag. Men problemet er at vi trenger både bussjåfører og førskolelærere i byene. Dermed ender man opp i dyre utleieleiligheter, og bruker så store deler av inntekten på husleia at man ikke har mulighet til å spare opp egenkapital til et fremtidig boligkjøp.
Dette er nettopp det eierlinja skulle avverge.
For å revitalisere boligpolitikken for å nå de målene som Arbeiderpartiets boligpolitikk var bygget på, må vi tenke nytt. Vi trenger flere rimelige utleieleiligheter i byene. Da må vi sørge for utbygging av flere boliger til utleie, gjennom ideelle og ikke-kommersielle aktører.
Vi må sørge for at ikke leiemarkedet bare er et sugerør de som har mest, bruker til å suge opp inntektene fra dem som har minst.
Marie Storli
Rådgiver i LO
