Vi står foran en dramatisk sentralisering av kapitalen i Norge. Dette skyldes ikke sviktende distriktspolitikk. Det handler ikke om at Norge utenfor de store byene er blitt et mindre attraktivt sted å bo, eller at verdiskapningen der er blitt lavere. Det pågår en tiltagende og selvforsterkende sentralisering av kapital. Dette kommer til å gjøre det mye vanskeligere å utvikle næringsvirksomhet og eiendom utenfor de store byene.
Det har skjedd noe med finansbransjen. Som ringvirkninger etter finanskrisen i 2008, er kravene til bankene blitt stadig strengere. Risikovekting, kapitalkrav og det ene EU-kravet etter det andre har gjort livet stadig vanskeligere for banksjefene. Økte krav til egenkapital har ført til behov for ekstra tilførsel slik at stadig flere banker nå er på børs. Da leses alle tall med lupe, slik at banksjefene må passe på hvor de trør. Målsetningen til bankene handler hovedsakelig om best mulig egenkapitalavkastning, lavest risikoprofil og billigst mulig funding.
Bygde-Norge passer dessverre dårlig inn i risikovurderingene til internasjonale ratingselskaper og store utenlandske investorer. Ratingselskapene påvirker både bankenes innlånspriser og utenlandske investorer som er med på å finansiere bankenes utlånskapital i Norge.
Bankene har altså måtte tilpasse seg kritiske blikk fra disse aktørene, og selv om de liker geografisk risikospredning, foretrekker de byene. Vi kan allerede se en tydelig svekkelse i bankenes lokale tilstedeværelse. Mye henger nok også sammen med digitalisering av banktjenestene og legitime behov for å redusere kostnader, men man bør ikke underslå effekten av bankenes endrede rammevilkår.
De store nordiske og nasjonale bankene er allerede på vei ut av de rurale strøkene i Norge. En av disse store nordiske bankene vil trolig snart stå igjen med kun ett kontor i hele Nord-Norge. Min antagelse er at det blir i Tromsø. Bankens lokalkunnskap utenfor den byen vil da forsvinne. Uten kunnskap er det selvsagt risikofylt å låne ut penger. Dermed vil det bli krevende å få denne banken med på å finansiere for eksempel et næringsbygg i Alta. Uten lokalkunnskap vil risikoen nesten uansett bli vurdert som for høy. Uten investering i næringsbygg og næringsutvikling får man et mer usikkert arbeidsmarked for kommende generasjoner. Svakere fremtidsutsikter får ringvirkninger inn i boligmarkedet. Effekten av manglende kapitaltilgang blir gjerne selvforsterkende og man risikerer å ende i en negativ spiral.
