Det får så være at havbruksskatteutvalget forsøker å villede Stortinget med en rekke feilaktige påstander om norsk havbruk. Verre er det at prinsippene utvalget legger til grunn for en særskatt på kystens næringer vil utgjøre en alvorlig trussel for finansieringen av velferdsstaten.
Vår oppgave er å beskrive fakta og ikke drive politikk, sa utvalgets leder Karen Helene Ulltveit-Moe, da skatteutvalget for mulig grunnrenteskatt i havbruksnæringen la frem sin innstilling. Da kan man undres på hvorfor flertallet bestående av fire professorer og to advokater hevder at «det spesielle med havbruksnæringen er at den nyter godt av en begrenset naturressurs nesten gratis».
Det spesielle med havbruksnæringen er at den er den eneste kystnæringen utenom oljenæringen som betaler grunnrente allerede for å drive næring på havet. Utvalget påstår videre at det er betalt markedspris for kun 3 prosent av dagens konsesjoner. Realiteten er at staten kommersialiserte sin reguleringsrett allerede for 20 år siden og at det er betalt markedspris for 80 prosent av alle laksekonsesjoner i Norge på kjøpstidspunktet.
Professor emeritus Vidar Christiansen illustrerer effektivt flertallets løsaktige forhold til fakta når han i Dagsrevyen 4. november hevder at «vi gir bort penger til Mitsubishi etc..». Faktum er at staten selv solgte Cermaq til Mitsubishi for 1,39 milliarder dollar, eller nærmere 13 milliarder kroner til dagens valutakurs. Vi får tro våre politikere vet å håndtere et utvalg som driver politisk agitasjon i stedet for å beskrive fakta.
Et skatteregime må tuftes på klare kriterier og legitime prinsipper – ikke på en useriøs lek med «flasketuten peker på»
Det mest alvorlige er imidlertid at skattemodellen som utvalget foreslår har et fatalt skadepotensial. Ikke bare for kysten, men for hele velferdsstaten. Utvalget mener norsk lakseoppdrett må betale grunnrente så lenge inntjeningen er bedre enn gjennomsnittet av norsk industri. Dette fordi det er en næring som drives på havet og er regulert av myndighetene.
Med utvalgets kriterier kvalifiserer praktisk talt alle kystnæringene til grunnrente. De er alle strengt regulert, og har i perioder tjent mer enn gjennomsnittet av norsk industri. Et skatteregime må tuftes på klare kriterier og legitime prinsipper – ikke på en useriøs lek med «flasketuten peker på».
Utvalgsleder Ulltveit-Moe sier til Intrafish at hun er «fullstendig uforstående» til kystkommunene som er imot utvalgets forslag om enda en særskatt på havbruksnæringen. For de som kjenner kystens næringsliv er det lettere å forstå kommunene. En nødvendig konsekvens av forslaget er at alle kystnæringer som benytter sjøen vil måtte særbeskattes med betydelig kapitaldrenasje fra kystsamfunnene til Finansdepartementet i Oslo.
På kort sikt er skadepotensialet begrenset fordi næringene er stedfaste. Våre politikere er imidlertid temmelig samstemte om at våre gamle og nye havnæringer har potensial til å kompensere for mye av den reduserte verdiskapning fra petroleumsnæringen. Det snakkes om en femdobling av de blå næringene før 2050. Sjømateksporten var i oktober 17 prosent høyere enn eksportverdien av norsk gass.
En økning på 400 milliarder i eksportverdi fra våre havnæringer vil kreve risikokapital på mange ganger omsetningsøkningen. Svært mye av velferdsstaten har i generasjoner hvilt på innovasjonsevne, risikovilje og kompetanse i våre kystnæringer. Med et skattesystem som skal trekke kapital ut av eksisterende kystnæringer og samtidig slår fast at høyrisiko-nysatsninger ikke skal kunne ha større avkastning enn gjennomsnittet av norsk industri før staten kommer og henter meravkastningen, er det ikke bare kystkommunene som trenger å bekymre seg for fremtiden. Både kapital og kompetanse vil søke til andre næringer og mest sannsynlig andre land.
Vi kan vanskelig se for oss noe skatteforslag som kan gjøre mer skade
Endelig mener utvalget at en ny særskatt på havbruk «vil redusere behovet for skatter som gjør mer skade samtidig som det bidrar til å holde nivået på offentlige tjenester oppe».
Som bank kjenner vi dynamikken og kapitalbegrensningene i kystens næringsliv godt. Vi kan vanskelig se for oss noe skatteforslag som kan gjøre mer skade og samtidig truer finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten så mye som Ulltveit-Moe-utvalgets forslag om en særskilt grunnrenteskatt på våre havnæringer.
Kjell Bjordal
Styreleder i Nordlaks og SpareBank 1 SMN
Leder av investeringskomiteen i Broodstock Capital Partners
