Sjømatnæringen er et av bena vi skal stå på etter «oljå». Men næringen trenger ikke skatt som vil gi en ulempe vis-à-vis utenlandske konkurrenter og som får rikinger i distriktene til å flytte hovedkontoret utenlands. Heldigvis finnes det et Columbi egg som hensyntar alle parter: Oppdretterne, statsfinansene og allmuen. Det er strengere miljøkrav.
Verden trenger mat, og maritim sektor ses på som en stadig større del av løsningen. Norge har med sin lange kyst og sitt gunstige klima opplevd en næringsutvikling nesten uten like. Nå står vi ved en skillevei: Enkelte nordmenn har tjent seg styrtrike på dette etter mange år med svingende avkastning. Nå vil staten vil ha mer tilbake: Havbruksskatteutvalget, ledet av professor Karen Helene Ulltveit Moe, foreslår en grunnrenteskatt på 40 prosent. Dette er et villspor!
Målet må være at oppdrettsnæringen får fortsette å vokse for å skape flere arbeidsplasser og større inntekter til landet. Samtidig må næringen på en langt bedre måte løse miljøproblemene den skaper. Det vil koste milliarder og kreve intens innovasjon i årene som kommer. Det er to sider av samme sak.
Løsningen er denne:
Dette er grunnen til at eierne skal fortsette å utvikle næringen i Norge, selv når nye miljøkrav gjør det dyrere å drive på kort sikt. På langs sikt tjener vi nemlig alle mer. Fordi markedet for kvalitetsmat øker kraftig. Stadig flere vil vite hvor maten kommer fra og hvordan den er produsert. Trust me on this – jeg har jobbet med målgruppeinnsikt nasjonalt og internasjonalt i over 30 år. Trendene peker én vei.
Løsningen er derfor ikke grunnrente. Løsningen er strengere miljøkrav. Til beste for alle.
Jan Blichfeldt
Rådgiver og daglig leder i BTF Innsikt
(Forfatteren har tidligere jobbet i over ti år med Eksportutvalget for fisk. Red.)