Det har vært mye oppmerksomhet om utbyggingen av havvind på Sørlige Nordsjø II. Området, som ligger så nær verdens største land – utlandet – som det er mulig å komme, ble åpnet av Høyre, Venstre og KrF i Solberg-regjeringen for ganske nøyaktig tre år siden, 12. juni 2020. Planen var å lyse ut hele området i første kvartal 2022.
Hvor mye ekstra skal skattebetalere bidra med for å finansiere Senterpartiets misforståtte kraftnasjonalisme?
Nikolai Astrup. Foto: NTB
Sørlige Nordsjø II ligger 200 kilometer fra det norske fastlandet. Det er derfor helt logisk at akkurat dette prosjektet må bygges ut med tilknytning til ett eller flere land, gjennom såkalte hybridkabler. Det er det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme. Samtidig er det fullt mulig å dimensjonere kablene slik at kapasiteten til Norge er høyest, og dermed bidrar til mer kraft til norsk fastlandsindustri og lavere strømpriser her hjemme, alt annet like.
Etter regjeringsskiftet i 2021 utviklet spørsmålet om hybridkabler seg til en hybridkrig mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Taperne i denne krigen er skattebetalerne og kraftforbrukerne i Norge. I stedet for å lyse ut hele Sørlige Nordsjø II i ett sveip, ble utbyggingen delt i to faser. Den første fasen skal tildeles gjennom auksjon til høsten. Den andre fasen er utsatt på ubestemt tid. Dette er en naturlig konsekvens av at man har valgt å sende kraften kun til Norge. Da kreves det subsidier, og det er begrenset hvor mye staten kan og bør stille opp med til ett enkelt prosjekt.
Men hvor mye ekstra skal skattebetalere bidra med for å finansiere Senterpartiets misforståtte kraftnasjonalisme? Støttebehovet er så langt anslått til 23 milliarder kroner. Hvorvidt det er tilstrekkelig, vil auksjonen til høsten vise. Det er likevel uforståelig at regjeringen velger en havvindutbygging som blir så dyr, når de kunne ha valgt en løsning som står bedre på egne ben.
Byggetiden på tre–fire år er det ikke mye vi får gjort noe med fra Stortingets side. Men konsesjonsprosessen kan halveres med relativt enkle grep
NVE vurderer at det er mulig å øke den totale kraftproduksjonen på Sørlige Nordsjø II med 50 prosent sammenlignet med Solberg-regjeringens anslag våren 2020. Det er veldig gode nyheter – men hvorfor vente med å realisere brorparten av dette potensialet? Regjeringens plan er å lyse ut en tredjedel av kraftpotensialet i første fase. De burde i stedet ha tatt alt med en gang.
Onsdag 14. juni behandlet Stortinget proposisjonen om utbygging av Sørlige Nordsjø II. Der fremgår det at regjeringen legger opp til et tidsløp der kraftproduksjonen fra Sørlige Nordsjø II først vil være en realitet fra midten av 2030-tallet. Det blir altså smått, men til gjengjeld veldig tregt. Byggetiden på tre–fire år er det ikke mye vi får gjort noe med fra Stortingets side. Men konsesjonsprosessen kan halveres med relativt enkle grep. Det er ingen grunn til å vente med dette til neste prosjekt.
For å gjennomføre det grønne skiftet så raskt som nødvendig, må vi velge løsninger som gir mest mulig kraft til lavest mulig kostnad. Sørlige Nordsjø II skulle være den billigste utbyggingen på norsk sokkel. Taperne med Ap/Sp-regjeringens modell er norske strømkunder, som ikke bare må bidra med subsidier over skatteseddelen nå, men må forvente å betale mer i nettleie over tid.
Høyre og Venstre ønsker tre ganger så mye havvind på Sørlige Nordsjø, en raskere og mer lønnsom utbygging. Dette er en vinn-vind-løsning. Vi frykter at regjeringens utbyggingsløsning vil være en effektiv brems for den videre satsingen på havvind, og forsinke utviklingen av flytende havvind.
Nikolai Astrup (H)
Ola Elvestuen (V)
Medlemmer av Stortingets energi- og miljøkomité
