Putins nedstengning av gassleveransene til Europa ble en brutal vekker. Plutselig forsto folk flest den tette sammenhengen mellom energi og sikkerhet.
EU har brukt mye tid og store ressurser på å øke Europas energisikkerhet, med tiltak som forserte utbygginger av LNG-mottaksterminaler og kraftig økte ambisjoner og støttetiltak for lokalprodusert fornybar energi. Dommedagsprofetiene om EUs energisikkerhet var i ferd med å stilne. Så snudde Hamas’ terrorangrep og en gassrørledning og fiberkabel mellom Finland og Estland ødelagt av såkalte eksterne krefter alt på hodet.
Samtidig fikk vi nylig demonstrert at et kinesisk/russisk-eid skip slo ut finsk og estisk kritisk infrastruktur, ved å slepe et anker et par kilometer langs havbunnen
Hvorfor burde disse hendelsene bekymre oss europeere? Svaret på det ligger i tre ubehagelige sannheter om EUs energi- og sikkerhetssituasjon:
Konsekvensen av Ukraina-invasjonen var at EU ble enda mer avhengig av Midtøsten/Algerie, og ikke minst Norge, for sin energiforsyningssikkerhet. Nå ser vi et høyst ustabilt Midtøsten.
Samtidig fikk vi nylig demonstrert at et kinesisk/russisk-eid skip slo ut finsk og estisk kritisk infrastruktur, ved å slepe et anker et par kilometer langs havbunnen.
Dette setter ytterligere økt søkelys på den norske infrastrukturen for leveranse av energi til Europa. Først og fremst representert ved Gassco – men også Statnett og kraftkablene til kontinentet.
Norge spiller nå en helt kritisk rolle.
Det er for eksempel ikke iverksatt seilingsforbud over gassrørledningene – for det hadde vel vært offentlig tilgjengelig informasjon
Se for deg en helt eller delvis sabotert norsk energiinfrastruktur til vinteren. En økologisk og økonomisk katastrofe for Norge. Og enda verre for EU-landene og Storbritannia i en allerede presset situasjon.
EU vil stå overfor noen svært ubehagelige dilemmaer. Skal store deler av industrien stenges ned, eller skal befolkningen fryse?
Konsekvensene av energimangel for et så elektrifisert samfunn som Europa kan i alvorlige tilfeller måles i titusenvis av tapte liv, og tosifret prosent BNP-nedgang i form av delvis nedstenging av industri og næringsliv.
Norges rykte som en trygg og langsiktig leverandør av energi står på spill. Ingen – inkludert oss – tviler på Norges vilje. Men hva med evnen vår? Tar vi fullt inn over oss alvoret og ansvaret?
Selvsagt gjøres en del allerede. Norske spesialstyrker har i tiår trent på sikkerhetsoppgaver knyttet til infrastrukturen for energi langs norskekysten. Sikkerhetsloven setter tydeligere krav til offentlige og private aktører. Etter eksplosjonene ved Bornholm, ble 9.000 kilometer rørledning kartlagt svært raskt, med hjelp av private aktører.
Men beredskapen står fremdeles ikke i forhold til de enorme konsekvensene som en varslet katastrofe vil få – om den inntreffer. Det vil umiddelbart bli stilt alvorlige og kritiske spørsmål om hva vi har gjort for å sikre kongerikets infrastruktur og sikkerhet. Kunne hendelsen ha vært unngått?
Spørsmålene vil neppe kunne svares ut tilfredsstillende.
Vi vet at Norge har satt i gang nye sikkerhetstiltak, som vi naturlig nok ikke blir informert om i detalj. Spørsmålet er om de er tilstrekkelige. Det er for eksempel ikke iverksatt seilingsforbud over gassrørledningene – for det hadde vel vært offentlig tilgjengelig informasjon?
Hva kan gjøres på mellomlang sikt, og hvordan sikrer vi denne sårbare infrastrukturen permanent? Hvor godt evner myndighetene å handle og dele informasjon på tvers av sektorer, etater og private aktører i skjæringspunktet mellom energi og sikkerhet?
For selv om mye er skjermingsverdig informasjon, er trusselforståelsen og prioritering av tiltak noe som i høyeste grad er av offentlig interesse. Det er i våre europeiske alliertes interesse. Det angår oss alle.
Vår mistanke er at vi gjør for lite. At alvoret i situasjonen for Europa ikke erkjennes godt nok – og Norges ansvar i denne konteksten.
Dessverre.
Harald von Heyden
Leder for energi og infrastruktur i Arctic Securities
Bård Ludvig Thorheim
Stortingsrepresentant (H) og medlem av energi- og miljøkomiteen
