Vi husker debatten om monstermastene i Hardanger i 2010. Nå pekes strømmastene ut som et av de viktigste virkemidlene i det grønne skiftet. The Economist hadde tidligere i år en forside der de oppfordrer oss til i større grad å klemme strømmastene enn å klemme trærne. Selv om vi fortsatt må verne om natur og biomangfold, påpeker de at massive investeringer i nettinfrastruktur er nødvendige for å nå verdens fornybarmål.
Det ventede energiforbruket i Norge skal kraftig opp i årene som kommer. Denne etterspørselen vil hovedsakelig komme fra næringslivet, drevet av elektrifisering av industrier som i dag bruker olje eller gass, samt fremvekst av ny industri som for eksempel batteriproduksjon, hydrogen og datasentre. Anslagene varierer betydelig, blant annet avhengig av hvor mye ny, grønn industriutvikling som vil skje, men alle peker på sterk forbruksvekst både frem mot 2030 og videre mot 2050. For eksempel har Statnett i sin reviderte langtidsplan lagt til grunn en forbruksøkning på 80 TWh frem mot 2050 i sitt basisscenario. Det siste tilsvarer en økning på godt over 50 prosent fra dagens forbruk, noe som innebærer behov for en kraftig utbygging av fornybar energi.
Hva har dette med kraftnettet å gjøre? Strøm er ferskvare som må brukes i det øyeblikket den produseres. Hovedoppgaven til kraftnettet er å balansere produksjon og forbruk av energi. Med andre ord må det sørge for at det leveres akkurat den mengden strøm som trengs til enhver tid, både til næringslivet og hos oss forbrukere. Det betyr for det første at kraftnettet må være utbygd for å frakte strømmen fra der den produseres til der den faktisk forbrukes. Det hjelper for eksempel lite å ha en vindpark til lands eller havs hvis det ikke finnes kabler for å frakte strømmen dit den trengs.
Å gjennomføre et grønt skifte uten tilstrekkelig nettkapasitet er litt som å digitalisere samfunnet uten internett – det går ikke
Det betyr også at nettet må være dimensjonert for å kunne håndtere ulike belastninger ettersom det faktiske forbruket varierer fra dag til dag og fra time til time gjennom året. Det kreves for eksempel mer strøm en kald januardag på ettermiddagen når hus og hjem varmes opp samtidig som mange lager mat, enn en varm julidag. Det kan sammenlignes litt med å strømme video på mobiltelefonen. Det hjelper ikke å ha ekstra data igjen i datapakken hvis hastigheten ikke er stor nok til å se den filmen du ønsker når du ønsker det.
Å gjennomføre et grønt skifte uten tilstrekkelig nettkapasitet er litt som å digitalisere samfunnet uten internett – det går ikke. Samtidig er utbygging av nett litt som en «høna og egget»- problemstilling. Prognoser om fremtidig kraftbehov, og derigjennom nettbehov, varierer mye, blant annet som følge av hvor mye ny, grønn industriutvikling som vil skje i Norge. Samtidig er utbygging av nett en hoveddriver for at nettopp denne industrien skal utvikle seg i utgangspunktet. Og selv om Norge har ambisiøse planer for fornybar produksjon og eksempelvis et enormt potensial for havvind, er det verdiløst hvis ikke produsentene kan transportere kraften til dem som trenger den.
Hva betyr dette i praksis for strømnettet? The Economist estimerer at det årlig trengs rundt 1.100 milliarder dollar for utbygging av nettinfrastruktur globalt. Dette beløpet tilsvarer omtrent verdien av hele Oljefondet. Disse investeringene må opprettholdes årlig frem til 2050. I Norge estimerer Pareto Securities at vi må investere omtrent 160 milliarder kroner i kraftnettet frem til 2030 dersom Energikommisjonens mål om 40 TWh ny produksjon skal nås innen 2030.
Selv om de fleste av oss ikke synes strømmaster er spesielt pene, og det kanskje ikke er «klipping av snorer» over en ny strømkabel som får flest velgere, må Norge sammen med resten av verden gjennom en omfattende omstilling mot karbonnøytralitet innen 2050. De nye monstermastene er et av de viktigste verktøyene vi har for å nå dette felles målet.
Petter Knudsen
Partner i PA Consulting
