Gjestekommentar: Bærekraftekspert Daniel Brenden og senioranalytiker Eirik Melle i Danske Bank
Det grønne skiftet, økt industrialisering og velstandsutvikling vil føre til en tapping av klodens ressurser som vi ikke har sett maken til tidligere. OECD forventer at vi i løpet av de neste 30 årene vil bruke mer mineraler enn vi har brukt gjennom hele historien frem til i dag.
Den grønne omstillingen forventes å konsumere en økende andel. For eksempel brukes det seks ganger så mange mineraler ved utvikling av en elbil som ved produksjonen av en konvensjonell bil.
Stålkontroll
De færreste av oss har hørt om yttrium, praseodymium, neodymium, samarium, europium, gadolinium, terbium, dysprosium, holmium, erbium, thulium eller ytterbium. Alt dette er sjeldne jordarter og materialer som er essensielle i nesten alle moderne teknologier, inkludert elbiler, smarttelefoner, datamaskiner, lasere, vindturbiner, atomteknologi, datalagring osv.
Landet som kontrollerer størsteparten av tilgangen til disse mineralene er Kina. Ifølge US Geological Survey (USGS) anslås det at Kina står for omtrent 70 prosent av verdens utvinning av sjeldne jordarter, og har kontroll på 85–100 prosent om vi inkluderer prosessering av disse.
I tillegg kommer viktige innsatsfaktorer i det grønne skiftet, som kobolt, nikkel osv. Også her er Kina i førersetet. Riktignok finner vi de største forekomstene av kobolt i Kongo, men Kina styrer mye av produksjonen også der, samt andre mineraler i Mongolia og Myanmar.
Den brune baksiden av grønn omstilling
Det er ikke bare innen innsatsfaktorene til det grønne skiftet at Kina er dominerende. Også i mange av sluttproduktene har de inntatt sterke posisjoner. Hele 18 av de 20 største solcelleprodusentene er kinesiske, mens Canadian Solar og Red Solar er blant de vestlige selskapene. I tillegg har Kina meget sterke posisjoner innenfor områder som elbilproduksjon. Samtidig prøver Kina å øke denne dominansen, og investeringer i ren energi var for første gang den største vekstdriveren i landets økonomi i 2023.
Kinas ledende rolle rundt viktige naturressurser er ikke tilfeldig. Allerede i 1987 uttalte den mektige kinesiske lederen Deng Xiaoping at “Midtøsten har oljen, vi har sjeldne jordarter”. Kina forstod allerede da at deres mineraler og sjeldne bergarter ville ha stor verdi.
Kinas suksess kommer imidlertid med en bakside. Gruvedrift og utvinning av ressursene samt storstilt produksjon av teknologier som forbrukes i Vesten fører til luftforurensing i mange kinesiske byer. Flere elver, innsjøer og grunnvannskilder er sterkt forurenset, noe som går ut over kinesernes vannkvalitet og matproduksjon. I tillegg er CO2-utslippene i Kina skyhøye. I rettferdighetens navn skal det sies at det ikke bare er Kinas satsning på grønne verdikjeder som bidrar til forurensning og utslipp, men det er en viktig faktor.
Et taktskifte for verdikjeder i Vesten?
Kinas kontroll over grønne verdikjeder begynner å synke inn hos vestlige politiske ledere av to årsaker. For det første vil økt geopolitisk spenning gjøre tilgangen til disse mineralene mer usikker. Hva om Kina faktisk nekter å selge de nødvendige mineralene og teknologiene som muliggjør det grønne skiftet til Vesten? Det andre aspektet handler om miljø. Er det hensiktsmessig av Vesten å fortsette å la Kina og Asia gjøre den “skitne” jobben?
Både USA og EU har høye ambisjoner om å flytte slike verdikjeder hjem. USAs Inflation Reduction Act (IRA) utgjør den største klima- og energisatsningen noensinne i amerikansk historie. Hele 369 milliarder dollar skal gå til å utløse investeringer innen fornybar energi og nullutslippsteknologi de neste ti årene.
Også EUs grønne handlingsplan søker å sikre større kontroll over kritiske mineraler og teknologiproduksjon, samtidig som de akselererer overgangen til rene energiløsninger. EU har satt seg målsetninger om å utvinne minimum ti prosent selv, prosessere 40 prosent samt resirkulere minst 25 prosent av eget behov for strategisk viktige mineraler innen 2030. Selv om ambisjonene høres moderate ut, kan det vise seg krevende. For eksempel resirkulerer vi kun omtrent én prosent av de sjeldne jordartene i dag.
I tillegg har EU ambisjoner om selv å produsere 40 prosent av behovet for strategiske nullutslippsteknologier innen 2030 og ser i større grad på mulighetene for subsidiering, som da Tyskland i starten av 2024 la 900 millioner euro på bordet for Northvolts nye batterifabrikk i Heide.
Det koster å produsere bærekraftig – både finansielt og miljømessig
Samtidig er det ikke lett å tette gapet som kineserne har på de viktige råvarene, da baksiden ved utvinning er stor i Vesten. Suksessen til disse miljøprosjektene vil sannsynligvis koke ned til vår egen vilje til å bære kostnadene ved negative effekter som følger med overgangen til det grønne skiftet. En av de større utfordringene er å finne et balansert kompromiss mellom fordelene og ulempene ved klimahandling.
Et godt eksempel er landbaserte vindkraftverk som gir ren grønn energi. Vindmøllene krever betydelige råvarer som må utvinnes og behandles, de skjemmer landskapet og kan komme i konflikt med urfolkets livsstil, som for eksempel reindrift. Andre eksempler i Norge er Europas største funn av sjeldne jordarter på Fensfeltet i Telemark. Motstanden er voksende fra lokalbefolkningen, som ikke ønsker at deres idylliske gårdsbruk og flotte turområder skal bli omgjort til et gigantisk gruveområde med tilhørende deponier, adkomstveier og utbygging av kraftnett. Havbunnsmineraler er også et område der motstanden er stor både nasjonalt og internasjonalt.
Vi er alle enige i fordelene, men vi kan være sterkt uenige i ulempene – spesielt hvis de oppstår i vår egen bakgård. Så langt har den vestlige verden outsourcet noen av de negative konsekvensene fra det grønne skiftet, og skapt en illusjon om at vi ikke trenger å inngå kompromisser. Enn så lenge er dette egentlig sant, noe gruvene i utviklingsland og Kina sørger for. Tabloid sagt importerer Vesten materialer og teknologier, mens vi “eksporterer” utslipp og tap av biologisk mangfold som ellers ville ha måttet aksepteres hjemme.
Europa blir nødt til å ta noen ubekvemme valg
Konsekvensen bør være flere gruver, flere fabrikker og flere energiløsninger i Europa – hvis vi er villige til å bære de eksterne kostnadene. For selv om EU presser på for å strømlinjeforme og akselerere tillatelser for strategiske råmaterialer og grønne teknologier, vil suksessen sannsynligvis være avhengig av beslutningstagere og deres interessenter som aksepterer ansvaret.
Videre peker dette mot en annen migrene som europeiske politikere sannsynligvis kjenner eimen av. Selv om en større grad av kontroll kan gi økt forsyningssikkerhet og verdiskapning i Europa, kan det også lede til høyere kostnader og forsinke utrullingen av de teknologiene vi er avhengige av for å levere på energiomstillingen. Tollbarrierer og parallelle verdikjeder er mindre effektive, mens storstilte subsidier vil måtte betales tilbake med høyere renter. Import av kinesiske produkter kan alternativt muliggjøre omstillingen raskere og mer kostnadseffektivt.
Så kanskje et vel så viktig spørsmål er hvilke sektorer EU bør konkurrere på og hvor det bør “free-rides” på svært konkurransedyktige kinesiske importvarer. Samtidig er det viktig å forhindre at Europa kun blir en sluttbruker i sektorene vi har gode forutsetninger for å bygge ut selv.
