Høy havvindutbygging gir risiko for flaskehalser

Gjestekommentar: Helene Kvilhaug Brøndbo, aksjeanalytiker i DNB Markets

Havvindindustrien har vært i sterk motvind etter at høy inflasjon og verdikjedeutfordringer har redusert prosjektlønnsomhet og resultert i kanselleringer og utsettelser av mer enn 14 gigawatt (GW) havvindkapasitet det siste halvannet året. Dette tilsvarer 36 prosent av Norges totale kraftproduksjonskapasitet. 

Helene Kvilhaug Brøndbo er aksjeanalytiker med fokus på fornybar og cleantech i DNB Markets. Foto: Iván Kverme

Vi tror vinden er i ferd med å snu med en forventet kapasitetsvekst fra dagens nivå på ca. 350 prosent frem mot 2030 (kilde: 4C Offshore), drevet av fallende renter, lavere kostnadsinflasjon og rekordhøy anbudsaktivitet. Likevel ser vi flere skjær i sjøen for havvindutviklerne i årene som kommer, med fortsatt lave marginer og risiko knyttet til en allerede strukket verdikjede.

Rekordhøy anbudsaktivitet

Etter flere år med treg lisensiering av nye områder til havvind begynner mange land å få dårlig tid til å nå ambisiøse vekstmål. Dette har resultert i rekordhøy anbudsaktivitet i år med tildelinger på opptil 40 GW. Landene med høyest aktivitet er Tyskland, England, Danmark og USA, som til sammen planlegger å tildele over 30 GW i år.

Fjorårets utfordringer har fått flere utviklere til å skalere ned virksomheten sin innen havvind. Dette gjelder spesielt oljeselskapene som forventer bedre marginer innen kjernevirksomheten sin, som Equinor, Shell og BP, men også rene kraftselskaper som Ørsted og Statkraft har redusert vekstmålene sine. Dette har redusert konkurransen noe mellom utviklere i anbud, men det er fortsatt mange om beinet.

Man ser også store forskjeller i konkurranseintensitet mellom regioner. Mange utviklere har blitt mer forsiktige i nye markeder som USA, som har hatt de største problemene grunnet høye utbyggingskostnader og en umoden verdikjede. Her har man nylig sett anbud med veldig lav interesse.

Konkurransen er høyere i de mer modne markedene for havvind i Europa. Et eksempel er de to anbudene som har blitt tildelt i Tyskland i år, hvor konkurransen ble så høy at de vinnende utviklerne betaler over tre milliarder euro for å få lov til å utvikle fem vindparker i landet, istedenfor å motta subsidier.

Konkurransen ble så høy at de vinnende utviklerne betaler over tre milliarder euro for å få lov til å utvikle fem vindparker i landet, istedenfor å motta subsidier.

Helene Kvilhaug Brøndbo i DNB Markets

Rask markedsvekst kan skape flere flaskehalser

Historiske utsettelser av utbygging har gitt overkapasitet i verdikjeden for utbygging av havvind, som har resultert i høy konkurranse og lave kontraktsverdier for servicespillerne, som igjen har gitt lave incentiver for å investere i høyere kapasitet. Derfor ser man nå at kapasiteten i flere deler av verdikjeden ikke er dimensjonert for nåværende vekstprognoser. Der hvor det tidligere kun har vært fokus på mangel på installasjonsfartøy, ser man nå også potensial for mangel på turbiner og høyspenningsutstyr.

Dette har resultert i at det har blitt mer presserende for utviklere å sikre seg tilgang til vindparkkomponenter og installasjonsfartøy i god tid før faktisk utbygging. For å gjøre dette har de strukket seg lenger med tanke på både prising og andre vilkår. 

Dette har igjen ført til at servicespillere i flere deler av verdikjeden, som installasjonsselskaper, kabel- og turbinprodusenter, har solgt ut kapasiteten sin for flere år frem i tid, på bedre betingelser. Likevel tror vi prisingen må videre opp for å trigge ytterligere investeringer i deler av serviceindustrien, som vindturbiner. Uten dette tror vi kapasitetsmangler kan føre til flere forsinkelser og kanselleringer.

For utviklere vil en strukket verdikjede øke utbyggingsrisikoen for havvind, samtidig som serviceindustrien opplever bedre visibilitet, høyere kontraktsverdier og lavere risiko. Fra et aksjeperspektiv foretrekker vi derfor serviceselskaper over utviklere i havvindindustrien.