Hvis en aksjeeier tar ut penger fra et aksjeselskap uten å følge reglene for lønn eller utbytte, kan det anses som straffbart underslag. Dette gjelder selv om aksjonæren eier 100 prosent av aksjene, er enestyre og eneste ansatte. Aksjeselskapet er rettslig sett en selvstendig juridisk person, og aksjonæren har ingen rett til å tilegne seg selskapets penger.
Kunne noe av skadene ved formuesskatten vært løst ved at selskaper ikke lenger var fritatt for formuesskatt?
Men når det kommer til formuesskatt, er det plutselig aksjonæren personlig som skal betale formuesskatten for penger og andre verdier som selskapet eier.
Det er naturlig at en aksjonær som tar ut lønn og/eller utbytte og setter pengene på sin personlige bankkonto, skal betale formuesskatten av beløpet. Men hvorfor skal aksjonæren også betale formuesskatten av de samme pengene når pengene er eid av selskapet og kanskje – eller mest sannsynlig – aldri vil tilflyte aksjonærens privatøkonomi?
Dette er en inkonsekvent regulering i skattelovgivningen sammenlignet med annen lovgivning om selskapers rettsstilling. Om man skal ha formuesskatt, hadde vel det fornuftige vært at også selskaper betalte formuesskatt, slik at verdiene ble skattlagt hos det rettssubjektet som faktisk eier dem. En aksjonær må jo hente penger fra helt andre steder – gjerne lønnsinntekt eller oppsparte midler – for å betale formuesskatt for en annen juridisk person. Dette strider mot skatteevneprinsippet og skaper høy grad av vilkårlighet og urimelige utslag. I mange tilfeller har ikke aksjonæren penger til å betale formuesskatten for selskapets verdier, og blir dermed tvunget til å selge – eller emigrere.
Resultatet blir at aksjonærer i små og mellomstore virksomheter presses ut og at store – gjerne utenlandske – aktører kjøper opp de små. På litt sikt vil verdien av salgsprovenyene forvitre, mens realverdiene vil øke på de store og utenlandske aktørenes hånd. Slik bidrar formuesskatten til å øke – ikke utjevne – forskjellene mellom rike og mindre bemidlede i Norge; de små og mellomstore må gi opp og de største blir enda større. Formuesskatten medfører at mer verdier akkumuleres på færre og større eiere og eksporteres ut av landet.
Om formuesskatten ble utskrevet på aksjeselskapene som faktisk eier verdiene, ville norske og utenlandskeide selskaper blitt likebehandlet. Skatten ville blitt utskrevet til selskapene som faktisk eier verdiene som befinner seg i Norge, helt uavhengig av om aksjonærene privat bor i Bø eller Sveits.
Kunne noe av skadene ved formuesskatten vært løst ved at selskaper ikke lenger var fritatt for formuesskatt? Staten omgår jo fritaket ved å skattlegge aksjonærene privat for selskapets verdier.
Carl Philip F. Fleischer
Advokat og partner i Dalan Advokatfirma
