Flåsete om ESG

Finansprofessor Aswath Damodaran mener det er to typer mennesker som jobber med ESG – nyttige idioter som tror de gjør verden til et bedre sted, og de som kun ønsker å tjene penger på det. Han glemte en tredje gruppe – de som har forstått hvordan ESG påvirker finansiell risiko og avkastning.

Sondre Myge. Foto: Skagen Fondene

I 2019 var jeg nyansatt i Skagens porteføljeavdeling. ESG eller bærekraft var på alles lepper – særlig fokuset rundt hvorvidt ikke-utvinnbare ressurser og klimarisiko egentlig var priset inn i relevante aksjer. Etter at jeg hadde hørt på det ørtende webinaret om dette temaet måtte jeg gå direkte til kilden – en av våre forvaltere som på det tidspunktet hadde høy eksponering til energisektoren. Jeg spurte ham, retorisk, om han hadde hensyntatt «ikke-utvinnbare ressurser» i sine analyser og investeringer om det ikke var for den fremvoksende ESG-bevegelsen. Han flirte og sa «jeg er en død mann om jeg ikke gjør det».

Vi er helt enige med Damodaran om de to typene han drar frem – Skagen har belyst dette over lengre tid, og han nevnte det som taler på vår nyttårskonferanse i år. Men vi må for all del ikke glemme den tredje gruppen mennesker. Så hvem er de og hvorfor tror de på ESG?

Politikere har vedtatt å bygge ut enorme mengder fornybar energi. Hva du som investor føler om det, er irrelevant

ESG står støtt som et utelukkende økonomisk rasjonale for investorer – godt forankret av læren om eksternaliteter; positive og negative kostnader som ikke er regnskapsført og inkludert av selskaper. Et godt og praktisk eksempel på dette for investorer er juridiske ordninger som enten skattlegger CO2-utslipp eller belønner diverse former for CO2-reduksjon.

Et eksempel: Politikere har vedtatt å bygge ut enorme mengder fornybar energi. Hva du som investor føler om det, er irrelevant. Faktum er at man da trenger tilgang til enorme mengder mineraler, som byr på store investeringsmuligheter i selskaper som vil være godt posisjonert på å levere lønnsomme løsninger til samfunnsbehov – som gruveselskaper, produsenter av utstyr og komponenter samt service- og installasjonsselskaper. Videre vokser det frem andre måter å adressere negative og utilsiktede samfunnskostnader på – særlig rundt sosial og samfunnsrelatert bærekraft. Sterke samfunnssanksjoner fra kunder og aksjonærer i selskaper som blir avslørt for å drive forretning på bekostning av ansatte kan ha en direkte finansiell konsekvens for investorer – Boohoo-sagaen er et godt eksempel. Politikk er blitt mer fremtredende i kapitalmarkeder, men det betyr ikke at markedet og dets aktører må agere og velge politisk affiliasjon. Politikk – temaer som opptar samfunnet – tar bare en større plass for kunder, myndigheter og investorer.

I det siste har det vært populært å plassere og forstå ESG som en politisk instruks til markedsaktører – både i USA, men også i Europa og Norden. Det har gjerne også sammenfalt med at stadig flere kunder faktisk ønsker å investere i tråd med sine bærekraftverdier. Tariq Fancy, tidligere investeringsdirektør for ESG i Blackrock, var den første som påpekte de perverse incentivene som oppstår i en slik sammenheng, særlig når «ikke-ESG»-aksjer kommer tilbake på vinnerlistene og grønne realiteter møter grønne idealer i døren. Skillet som nå vokser frem er at ESG ikke kan forklares på systemnivå – men nødvendigvis må forstås på selskapsnivå. Det er i høyeste grad et fenomen av klar finansiell betydning, men du får kun utnyttet det fulle potensialet i aktive investeringsstrategier som ser på hvordan ESG-profilen til et selskap kan ha en påvirkning på lønnsomheten, særlig over en lengre investeringshorisont. Det høres mer ut som sunn økonomisk fornuft, ikke kynisk og idealistisk opportunisme som spiller på følelser og affekt.

Sondre Myge

ESG-ansvarlig i Skagen