– Han skylder meg et helt liv

Kapital møter en usedvanlig åpen Schibsted-arving, Harald Undrum, hjemme i villaen på den spanske solkysten, hit hvor han rømte fra alle problemene i Norge med sin kone og tre barn for elleve år siden. Han er fresht antrukket med hvit, åpen skjorte, oransje jeans og et skinnbelte med fremtredende logo – idet han en overskyet vårdag tar oss med ut i hagen for å se på utsikten. Den som er så storslagen at man kan se helt til Afrika på klare dager.

Undrum er omtrent 100 kilo lettere enn da Kapital så ham sist, et tilfeldig møte for cirka 20 år siden. Da sto Schibsted-arvingen, med navn som Huitfeldt, Scotford, Bennett, Nagell-Erichsen og Riddervold på familietreets grener, betydelig blekere og delte ut smaksprøver hos Coop Mega på Skøyen i Oslo. En bi-jobb han som relativt nybakt trebarnsfar måtte ta på seg ved siden av lange dager som sjåfør på en tungtransporttrailer mens han slet med regningsbunken og sinte kreditorer. Blant dem David Toska, alias “Mesterhjernen” bak Nokas-ranet i Stavanger.

Nå har Undrums tre barn flyttet ut fra villaen på Costa del Sol. Det samme har hans kone gjennom nærmere 30 år.

Undrum plukker opp noe løv som i løpet av den spanske vinteren har samlet seg i bunnen av svømmebassenget, det som har stått uten vann siden i fjor.

– Tom. Like tomt som dette bassenget. Det er akkurat slik jeg har følt meg i mange, mange år etter vennskapet med Thomas Øye, sier Undrum og signaliserer tydelig at “vennskapet” er noe han mener hører hjemme i anførselstegn.

En av Norges rikeste familier

Han ble ikke akkurat født med sølvskje i hånden, av en biologisk mor som allerede før fødselen hadde bestemt seg for å gi ham vekk. Den nyfødte på sykehuset i London hadde likevel fått et lykkelodd i livet: Han var adoptert inn i en norsk-engelsk familie av pur kjærlighet, som attpåtil hadde en formue så romslig at den skulle være nok til at brødfø familien nærmest i alle fremtidige generasjoner.

Og det var også det som var planen. Harald Undrums bestemor Helle Bennett, født Huitfeldt, var oldebarnet til grunnleggeren av Schibsted-konsernet, og Undrums mor, Guri Scotford, arvet en betydelig andel av Schibsted-formuen. Noe av den ble delt ut til arvingene, noe ble plassert i truster i utlandet, og noe ble beholdt som aksjer i Schibsted-konsernet etter at det ble børsnotert. I dag består Schibsted av nyhetsmedier som VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen, Aftonbladet og Svenska Dagbladet, markedsplasser som Finn, Blocket, Mittanbud og Adevinta og en portefølje av digitale vekstselskaper.

Harald Undrums slektninger, som i utgangspunktet hadde samme arvelodd som ham, har opp gjennom årene fått verdier som tilsier at omtrent alle av dem er milliardærer i dag. Dette mens Undrum måtte få forskudd på arven etter sin mor og kjempe hardt for å unngå personlig konkurs.

Alt som følge av at han i sin ungdom var snill, raus og godtroende overfor en venn, senere kjent som Thomas Øye. Og etter et navneskifte – Thomas Stray. Finansakrobaten som i et intervju med Nettavisen i oktober i fjor omtales som “brutalt ærlig” og hevder at han har kvittet seg med tilnærmet all gjeld, fremstiller seg som styrtrik og avviser ryktene om at “Jeg er ikke noe symbol på "Exit."”

Dette mens Harald Undrum nå står frem og forteller at han var en av kildene til en av NRKs mest populære TV-serier noen sinne. – Exit var som å se en dokumentarfilm, sier Undrum som umiddelbart kjente igjen flere av menneskene rundt seg i serien.

Passet ikke inn i norsk skole

Lille Undrum var bare noen måneder gammel da han kom til Norge. Her vokste han opp med kjernefamilien på Snarøya utenfor Oslo, omgitt av venner, kusiner, fettere og øvrig familie. Skolen ble imidlertid en trøblete arena, og det ble raskt klart at den lille gutten slet med både bokstaver og pensum, uten at han fikk noe tilrettelagt hjelp i det norske skolesystemet av den grunn. Hverdagene ble derfor i overkant krevende for pjokken. En prøve som hans klassekamerater fikk unna på en time eller to, brukte eksempelvis unge Undrum et helt år på.

Redningen ble et møte med hans mors tante, britiske Helen Arkell – en av pionerene innen dysleksi. Hun forsto raskt hvor skoen trykket, og konstaterte etter kort tid: – Det er ikke noe galt med Harald, han har bare dysleksi!

Og slik gikk det til at hans mor tok med seg Harald og hans lillesøster og flyttet til England hvor han i Bath, og senere North Devon, fikk spesialtilpasset undervisning for dyslektikere, noe det på den tiden ikke var særlig forståelse for i Norge.

Brå overgang

I England ble Undrum værende frem til myndighetsalderen. Da flyttet han hjem til sin far en stund. Overgangen ble “brå”.

– Det var veldig spesielt å komme fra et land hvor alt var veldig ordentlig og man var vokst opp med “Yes, Sir!” og “No, Sir” og så oppleve skolegangen i Norge hvor barna satt med bena på bordet og hadde null respekt for sine eldre. Det var en stor overgang, ja!

Som dyslektiker valgte Undrum i ungdommen mer praktisk rettede fag som kokkeskole, bilmekanikerutdannelse og førstegangstjeneste, før han greide å gjennomføre to år ved universitetet i London – det første med en ung kvinne ved sin side.

– Jeg giftet meg med min kone i 1997, så flyttet jeg tilbake til Norge i 1998 etter å ha tatt skipperutdannelse i mellomtiden, forteller Undrum.

– Det har lenge blitt hevdet i mediene at Thomas Øye var en barndomsvenn av meg, men det er ikke riktig. Han vokste opp i samme bygård på Østerås som min ekskone, og det var gjennom felles venner på Snarøya, deriblant Kristian Helgesen, at vi ble godt kjent.

– Oppfattet Øye som en kul, ung herremann

– Var det vanskelig å få gode venner når du etter ti år i England vendte tilbake til Norge som 17–18-åring?

– Ja. Nei. Ikke egentlig. Vi hadde jo de engelske feriene, og så var vi hjemme i sommerferier, juleferier og påskeferier. Jeg var da ganske heldig, for jeg hadde endel stesøsken som drasset med sin lillebror overalt. Og så ble vi en god vennegjeng på Snarøya som var sammen på fester og fant på mye morsomt. Dette var jo stort sett i ferier, hvor det ikke var noe lekser og sånt, og så var det jo på en tid hvor vi ikke hadde mobiler og slikt, så vi hadde faktisk tid til å snakke med hverandre.

En av dem som kom inn i Snarøya-gjengen, var altså Thomas Øye.

– Jeg var vant til trygge og nære venner, så jeg forsto ikke hva som var i ferd med å skje. Jeg vil ikke si at vi var sånn supernære, men jeg – som alle andre på denne tiden – oppfattet Øye som en kul, ung herremann som hadde gjort det veldig bra i business. Han hadde hatt voldsom suksess som leksikonselger, ble ansett som en stjerne i meglerhuset Norse, hvor han var den megleren som dro inn mest kurtasje, før han startet opp som investor på egen hånd. Alt så jo veldig flott og fint ut ved ham. Han tjente mye penger, hadde spennende prosjekter på gang og bodde i en toppleilighet på Gimle. Så kjørte han Jaguar. Og en Range Rover. Og en Targa Fairline på Oslofjorden. Den isblå Ferrari Maranelloen tror jeg han lånte av sin daværende meglervenn, Conrad Clauson, forteller Undrum.

Kortvarig vennskap

– Etter all medieomtalen som mitt vennskap med Thomas har fått i årene siden, skulle man tro at vi var nære venner i lang tid, men det var vi ikke. Den perioden som dette “vennskapet” varte er faktisk fryktelig kort. Den strekker seg i all hovedsak omtrent bare fra sommeren 1999 og frem til min første sønn ble født i år 2000, og noe senere. Likevel har det fått enorme konsekvenser for meg og ødelagt store deler av livet, den perioden hvor jeg skulle leve bekymringsløst og kose meg med familien.

Undrum blir stille et øyeblikk.

– Og det bare fordi jeg ville hjelpe ham. Det ble et helvete.

Eksakt hvordan det hele startet husker ikke Undrum i dag, men han – som alle i vennegjengen på Snarøya elsket fordi han alltid stilte opp og alltid hadde en utstrakt hånd til de som trengte det – ble på et eller annet tidspunkt bedt om å bistå Thomas Øye finansielt. Den tidligere suksessrike aksjemegleren, og Undrums forbilde, var brått ikke like suksessrik lenger, og da aksjekursene raste våren 2000, gikk aksjeinvesteringene til en av børsens råeste private spekulanter nærmest ad undas. Hvorpå Undrum, som på den tiden var registrert med en ligningsformue på 44,5 millioner kroner, var god å ha som reservekonto. Fra Undrums bankkonto fløy plutselig pengene fort ut. Problemet for Schibsted-arvingen som gjerne ville hjelpe sin venn med å rydde opp, var at formuen hans var båndlagt og ikke tilgjengelig, blant annet fordi den var plassert i truster med sterke restriksjoner i utlandet.

Garanterte for enorme beløp

– Thomas var blakk, men han er jo en sjarmerende mann som var opptatt av å omgi seg med en ekstravagant livsstil med all tenkelig luksus. Forklaringen på hvorfor han måtte holde fasaden, selv om han var blakk som ei kirkerotte, var at det ikke var noen som ville investere hos noen som bodde i toroms på Tveita og kjørte et vrak av en bil, sier Undrum.

Derfor ble det nødvendig med tilførsel av kapital fra den da rike arvingen. Etter å ha lånt vennen noen kroner ble refrenget ifølge Undrum raskt noe à la dette: – Kan du hjelpe meg? Hvis jeg ikke får finansiert denne dealen, får du i hvert fall aldri tilbake pengene dine.

Og slik ballet det på seg. Siden Undrums bankkonto raskt ble tømt, stilte han etter hvert i stedet opp med garantier for sin venn slik at Øye kunne låne penger av andre.

– Konseptet hans var: Han skyldte penger fra mange ulike. I stedet for å gjøre opp disse lånene fikk han meg til å garantere for dem, for jeg trodde jo virkelig at han ville gjøre opp for seg.

Undrum tar en ny pause. – Men det skjedde aldri. Långiverne var fornøyde, for de tenkte jo bare at hvis Thomas ikke gjør opp for seg, så vil de uansett få penger av meg.

Forpliktelser for 100 millioner

“Kravene hoper seg opp mot Harald Undrum: Norges dyreste venner.” Slik lød overskriften på en artikkel i Kapital høsten 2001. Her fremkommer det at Schibsted-arving Harald Undrum (da 29) har havnet i et økonomisk uføre som følge av redningsoperasjoner for venner i knipe. “Til sammen har han pådratt seg forpliktelser – både reelle og påståtte – for til sammen 100 millioner kroner.” Og “mye av dette dreier seg om garantier eller direkte støtte som Undrum da hadde gitt i forbindelse med lån som vennene Thomas Øye (da 31) og/eller Øyes venn Kristian Helgesen (29) har opptatt eller medvirket til å oppta.”

Av Kapitals oversikt fremkommer det blant annet at Undrum, sammen med Øye og T. Bjørnevik i Taubåtkompaniet, solidarisk har garantert for et mye omtalt lån på 35 millioner kroner i Finansbanken. Det står at nå avdøde Svein Erik “Vaske-Bakke” har gått rettens vei for å sikre seg en drøy million som Undrum garanterte ham i forbindelse med det mye omstridte salget av Vaske-Bakkes villa på Bygdøy utenfor Oslo til nettopp Øye. Det fremkommer også at IT-selskapet Comnet fikk overført 3,2 millioner kroner fra Undrum da selskapet gikk til namsretten for å begjære Øye konkurs. Og ifølge DN har Undrum garantert for seks millioner av Øyes gjeld til Aker Fonds. For å nevne noen av de mange låneforholdene som Øye, ifølge flere ulike norske medier, involverte både seg og sin venn Undrum i.

Ifølge VG året etter skal lånet som Undrum tok opp i Finansbanken for å hjelpe Øye ut av en knipe, ha blitt misligholdt i lengre tid. Finansbanken bestemte seg derfor for å stramme grepet om Øye og miljøet rundt ham, og begjærte i den forbindelse også Harald Undrums selskap Bath Invest konkurs.

En dyster tid

Om Schibsted-arvingens tilværelse på denne tiden så mørk ut?

Den ble verre. Etter at Thomas Øye i 2000 kjøpte en strandvilla på Bygdøy av Svein Erik “Vaske-Bakke” for 50 millioner kroner, og ikke greide å betale avdrag på dette kjøpet, ble han noen år senere slått personlig konkurs. Samlede krav i Øyes konkursbo hadde da hopet seg opp til 347 millioner kroner, hvilket gjorde den til Norges største personlige konkurs.

Det ble på denne tiden anslått at Undrums krav kunne beløpe seg opp mot 100 millioner kroner, inkludert renter, men Øye avviser i dag helt, via sin manager Erland Bakke, uoppgjorte fordringer fra Undrum i denne størrelsesorden. Han avviser at Øye i det hele tatt skylder Undrum noe som helst, og mener at Kapital heller ikke kan omtale låneforholdene mellom Øye og Undrum, all den tid vi ikke fremlegger alle lånedokumentene i saken for ham.

Bakke skriver følgende på vegne av Øye, som nå har skiftet navn til Stray:

– Stray mener han aldri har fått noen penger av Undrum og at de ikke har noen avtale. Stray forstår ikke hvorfor ikke Undrum i så tilfelle la inn krav i konkursboet?

Kapital har imidlertid dokumentasjon på at Harald Undrum, via sin advokat Knut H. Hærnes, faktisk har fremmet flere krav i konkursboet til Thomas Øye. I et av kravbrevene til Øye-konkursens bobestyrer, Aksel O. Hillestad, skriver Undrums advokat følgende:

“Herr Harald S. Undrum har henvendt seg til meg, idet han ønsker å anmelde følgende nye krav i konkursboet til herr Thomas Øye: Påført tap som følge av at han måtte selge sin boligeiendom utløst etter pågang fra herr Øyes kreditorer hjemlet i Undrums kausjon kr 5.000.000 osv.”

I forbindelse med Svein Jønssons oppkjøp av fordringene i Thomas Øyes konkursbo fremkommer det dessuten at Undrum har fått utbetalt fra en gruppe ledet av Svein Jønsson til sammen 300.000 kroner.

Her fremkommer det videre: “Imidlertid har Harald S. Undrum ikke akseptert dette som fullt oppgjør for sine samlede krav, hvoretter det ble inngått en tilleggsavtale. Denne tilleggsavtalen sier eksplisitt at en mellommann erkjenner å skylde Undrum til sammen 11,1 million kroner som delbetaling av Øyes gjeld til Undrum.

– Det var slik Øye opererte med flere av sine kreditorer. Man fikk aldri gjøre avtaler med Øye direkte, kun via mellom- og stråmenn, hevder Undrum.

Schibsted-arvingen forteller til Kapital at siden Øye var konkurs med en rekordstor gjeld, så har det vært lite eller intet å hente for ham ved å forfølge kravene rettslig. Han har derfor ikke siden fremmet noen offentlige krav, annet enn ved jevne mellomrom mot Øyes mellommenn som han har gjeldsbrev mot. De siste årene har han imidlertid ansett pengene som tapt siden kravene nå antakelig er foreldet.

Men Harald Undrum har imidlertid en stor høne å plukke med Nettavisen, som før jul publiserte flere store intervjuer og en podcast med Thomas Øye.

Her fremstiller Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum og journalist og PR-rådgiver Ole Eikeland finansakrobaten som “brutalt ærlig”, “god for flere hundre millioner kroner” – om ikke et milliardbeløp – og de skriver at Øye etter eget sigende har tilbakebetalt så godt som all gjeld.

Les også: Thomas Øyes PR-kupp

– Han har i hvert fall bare betalt meg en liten promille av det han skylder meg, hevder Undrum. – Hvis han har en så stor formue som han faktisk gir inntrykk av, hvorfor gjør han ikke da opp for seg? Det gode livet jeg hadde, ble ødelagt etter “vennskapet” med Thomas. Han skylder meg et helt liv.

Koffertsaken

Episoden som nok bidro aller mest til det, skjedde 12. februar i 2001. Da fikk Thomas Øye fem millioner kroner i kontanter som ble overlevert i en koffert i leiligheten hans på Gimle i Oslo av en kjent kriminell fra det såkalte Tveita-miljøet, David Aleksander Toska.

Avtalen var at millionene skulle investeres i Screen Media, hvor Øye skulle oppnå noen “avsindige avkastninger". Problemet for Toska var at Øye brente av mye av pengene på luksusturer til utlandet, og at han aldri så noe mer til de fem millionene igjen.

Ved hjelp av sine advokater gikk derfor Toska rettens vei for å kreve Øyes garantist for lånet, igjen Harald Undrum, for pengene.

Takket være en årvåken tingrettsdommer ble imidlertid saken avvist, og fokuset rettet på Toska, en sosialklient med null i ligningsinntekt og formue som plutselig hadde tilgang til fem millioner kroner, og som eneste mulige inntektskilder kun hadde ranet av Norsk Medisinaldepot og bankboksbrekket på Bryn å vise til.

Det hele endte med at både Toska, hans “finansminister" Imran Saber, også kjent som Onkel Skrue, Øye og hans flere ganger straffedømte forretningsparter Zoran Obuskovic, samt Toskas advokater, senere ble dømt for heleri eller medvirkning til heleri i det som fikk navnet Koffertsaken.

Etter å ha tilstått for retten sin rolle som kausjonist for Øye i forbindelse med koffertlånet, ble også Undrum dømt for uaktsomt heleri. Forholdet for hans vedkommende ble ikke regnet som mer alvorlig enn at han slapp å sone.

– Jeg håper du får med at dette var før Nokas-ranet. Jeg ante virkelig ikke hvem Toska var da jeg garanterte for Øyes gjeld til ham, sier Undrum i dag. – Heller ikke Thomas Øye hadde på denne tiden noe som heftet ved hans navn.

– Har ikke kunnet leve et normalt liv

Men det skulle snart Harald Undrum få. Koffertsaken har nå i snart 25 år stadig heftet ved hans en gang så gode navn og rykte.

– Dette har ødelagt enormt mye for meg, sukker Undrum. – Jeg har ikke kunnet leve et normalt liv siden. Det gikk så langt at min egen far ba meg om å skifte etternavn. Du kan jo bare tenke deg hva slikt gjør med familieforholdene. På et tidspunkt var han så sint og bitter på Thomas at hans samboer måtte låse ham inne på badet.

Det var Toska selv som sammen med en kamerat høsten 2002 presset på for at Undrum skulle tilbakebetale de fem forsvunne millionene.

– Vi vil ha pengene våre nå, sa Toskas kamerat tydelig irritert over Undrum.

Undrum svarte, ifølge Aftenposten som har gjengitt et lydbåndopptak av samtalen, at han ikke kan betale pengene nå, og at han trenger tid for å få på plass en løsning.

– Jeg har et helvete, sa Undrum.

– Jeg har hatt et helvete selv. De folka som står bak dette er sinnssykt forbannet, svarte Toska, og beskyldte Undrum for kun å late som om han var blakk.

Toskas kamerat, som deltok aktivt i samtalene med Undrum og presset på for at han skulle betale, ble senere skutt og drept på Frogner i Oslo.

– Det er klart, slikt gjør noe med deg, sier Undrum stille. – Du vet, de har jo gjennomføringskraft.

Fikk bilen skutt i fillebiter

Noen år senere blir så islamisten Arfan Bhatti, som medvirket til skuddene mot synagogen i Oslo, siktet for utpressing av Øye. Det var med andre ord intet lite press som Øye og Undrum levde under på denne tiden.

Natt til tirsdag 31. januar 2006 rundt kl. 00:25 i Bærum ble det da plutselig avfyrt 11 skudd med en UZI maskinpistol mot privatboligen til en annen av Øyes nærmeste forretningspartnere, han som var mellommann på Undrums gjeldsbrev mot Øye. Dette mens mannens familie befant seg i huset. Skuddene skal ha falt bare centimeter unna et av forretningsmannens barn. I samme ærend ble det også avfyrt en rekke skudd gjennom frontruten på en lånt bil som sto utenfor boligen til Øyes forretningspartner.

Og eieren av bilen? Det var Harald Undrum.

– For meg var det ganske spesielt å våkne opp til 700 ubesvarte anrop. Nyhetssaken var jo da “all over”, og folk lurte på om det hadde skjedd noe med meg siden de kjente igjen bilen, men jeg hadde bare lånt bort bilen fordi han vurderte å kjøpe den, forteller Undrum i dag.

Senere skal politietterforskningen ha avdekket at skuddene ble løsnet på oppdrag for terrordømte Arfan Bhatti.

Gjemte seg i lastebilen

Kapital spør Undrum på hvilke måter han har blitt påvirket av å leve med sinte kreditorer, trusler og torpedoer over lengre tid.

– Hvor skal jeg begynne? Jeg har levd på skjult adresse i mange år. Og i over ti år har jeg gått og sett meg over skulderen. Det blir jo en vane, ikke sant? Så har jeg kjørt mange omveier i disse årene. Jeg kjører stadig to ganger rundt i rundkjøringene. Jeg kjører til høyre når jeg egentlig skal til venstre, og så motsatt. Når du har små barn, og du blir truet … Ja, folk har jo gjennomføringskraft, slår Undrum igjen fast. – Du innarbeider deg jo endel vaner som det er vanskelig å bli kvitt, selv lenge etterpå. Du lener deg aldri helt tilbake. Det er litt skummelt hvordan det ubevisst påvirker deg, sier Schibsted-arvingen, som blant annet har fått trusler om å få avskåret en arm.

Undrum stopper plutselig. 

– Du nevnte at jeg kjørte lastebil?

– Ja.

Undrum lyser opp et øyeblikk: – Jeg kan forklare deg historien bak den. Du skjønner, en av grunnene til at jeg kjørte lastebil var jo at ingen da helt visste hvor jeg var. Jeg var jo stadig ute og reiste og flyttet på meg hele tiden. Da var det jo ikke så greit å få tak i meg. Lastebilen ble slik sett mitt fristed.

På kanten av stupet

Undrum innrømmer at han egentlig er et rutinemenneske, og at ting i en periode begynte å bli veldig vanskelig med tre små barn i hus. Vel så vanskelig som truslene var følelsen av å bli fordømt, både av storsamfunnet og gjennom gjentatte medieomtaler. Blant annet har navnet til Undrum stadig blitt nevnt i tekstbokser som er slengt på artikler om David Toska og koffertsaken. – Det har jeg egentlig aldri blitt kvitt.

Men også den indre justisen i storfamilien har falt Undrum tungt for brystet.

– Det var tøffe tak da min far ba meg om å skifte navn, og hans kone ville jo ikke ha noe med meg å gjøre. Slikt påvirker jo hele familien. Det var jo ikke akkurat lett for min far heller å ha kontakt med barna i denne perioden. Familien mener jo jeg har satt meg selv i denne situasjonen og skadet navnet deres. Det har medført at jeg har mistet mye tid med familien, både foreldrene mine og barna mine, sier Undrum.

– Jeg ble jo til en viss grad avhengig av både gambling og alkohol. Det endte til slutt med en innleggelse. Jeg var innlagt på klinikk i tre måneder. Det var en røff periode. Jeg husker spesielt godt en episode fra København. Da var jeg så langt nede at jeg satt på kanten i 21. etasje og dinglet med beina og ønsket å ta livet mitt. Da ble det spilt en sang på radioen. Den reddet meg. Så tilfeldig og skjørt kan livet være.

– Desperat etter klapp på skulderen

Undrum nøler et sekund: – I ettertid ser jeg at jeg har involvert meg i mye for å vise familien at jeg kunne lykkes i business. Litt fordi man blir desperat etter å få den klappen på skulderen. Men min mor sa helt på slutten før hun døde at “det var jo egentlig ikke noe behov for den klappen på skulderen. Vi forventet det ikke”. Men det var slik jeg følte det. At det var et press der.

Løsningen på Undrums problemer ble etter hvert å ta med familien og flytte til et nytt miljø i Spania hvor familien kunne starte med blanke ark.

Etter mange år på den spanske solkysten har både kona, som nå er blitt “eksen”, og de nå voksne barna flyttet hjem igjen.

– Denne gangen ble det ikke innleggelse, men det endte opp i skilsmisse. Ikke sant? Alle disse tingene har jo påvirket familielivet vårt i stor grad også. Jeg har jo ofte tenkt på at disse tingene nok aldri ville ha skjedd om jeg var en vanlig mann i gata.

– Begynte å gråte

Selv om Undrum i lange tider måtte tømme alt av sparekontoer for å klare seg, og ikke visste hvordan han skulle få endene til å møtes, har han igjen til salt i grøten. Og vel så det. Han ser ut til å ha arvet en god slump midler da hans kjære mor, som ikke kunne føde egne barn fordi hun angivelig manglet eggstokker, ironisk nok døde av kreft i eggstokkene.

Etter mange tunge år har Harald Undrum nå fått selvtilliten og livsgnisten tilbake. Han har opparbeidet seg en betydelig bilpark som han har stor glede av, og hans nye kjæreste Judith fortjener mye av æren for at han igjen har fått tilbake glimtet i øynene.

– Men Judith skjønte ikke noe da jeg en dag for ikke lenge siden plutselig begynte å gråte. Vi hørte på en tilfeldig spilleliste da sangen som reddet meg i København dukket opp. Da måtte jeg fortelle henne hele historien.

Etter innleggelsen på psykiatrisk klinikk, hvor Undrum på nært hold fikk se hvor skjørt livet kan være, vil han nå stå frem og fortelle sin historie. Slik kan han advare andre så de ikke havner i samme situasjon som ham selv.

Etter Nettavisens omtale av hans tidligere venn, hvor det fremstilles som om Øye har gjort opp for gamle synder og gjeld, ønsket Undrum opprinnelig å stå frem der og fortelle sin alternative versjon. Han satte seg derfor ned og skrev en mail til Nettavisen hvor han fortalte det. Men mailen ble aldri returnert.

Kapital har spurt Nettavisen hvorfor. Svaret vi fikk er: – Hvilke personer Nettavisen har eller ikke har kontakt med og hvilke redaksjonelle vurderinger vi gjør, deler vi ikke med andre.

Gjentatte anmodninger til tross: Kapital har stilt Thomas Øye en rekke spørsmål til denne saken, men hans manager Erland Bakke har ikke svart på disse innen deadline.

Les også: Revisorene, rådgiverne og revestrekene