– Müller skrev at hvis jeg leste og forsto den, kunne vi ha intervjuet. Så det gjorde jeg. En veldig tung bok. Men noe intervju ble det likevel ikke. Andre oppførte seg også merkelig. De avtalte forintervjuer og lot dem bare gå i vasken.

– En gang ble du strøket fra passasjerlisten til et privatfly.

– Ja. Det skulle være en tur til Paris med Capri-Sonne-milliardæren Hans-Peter Wild. Alt var avtalt, hotellet var reservert, og barna mine var tatt hånd om. Så kom beskjeden om at jeg ikke fikk bli med, fordi Wild hadde lest en omtale av boken min om arvinger som han ikke likte.

– Tror de er gjennomsnittlige

Julia Friedrichs skrev bestselgeren om prestisjetunge utdannelsesinstitusjoner, og senere også en bok om rettferdighet ved arv. 

– Begge bøkene var skrevet som om du var svært opphisset.

– Du oppfatter det altså slik. Men det er klart at man skriver annerledes etter mange års research. Jeg trodde den gangen at noen som tjente flere hundre tusen euro i året, var ekstremt rike. Jeg var midt i 20-årene, og slike summer var helt uvirkelige for meg. Men det er selvsagt tull. Det har ingenting med den faktiske rikdommen som finnes i Tyskland å gjøre, og enda mindre med de samfunnsmessige

konsekvensene.

– Prøver rike ofte å fremstille seg som middelklasse for å unngå samfunnsdebatten?

– Noen gjør det. Men mange med store formuer tror faktisk at de bare er gjennomsnittlige. Jeg kan forstå det. Man lever jo ikke i en statistikk, men i en sosial sammenligning. Hvis jeg befinner meg i en verden der et hus i Sør-Frankrike, ett i Hamburg og tre–fire ansatte er gjennomsnittlig, er det naturlig å se seg selv slik.

Sprit på nødtelefonen

– Family Offices spiller en viktig rolle i de superrikes verden. Hvordan fungerer det?

– Fra en viss formuesstørrelse er et Family Office helt nødvendig. Noen begrenser seg til å administrere formuen, mens andre tar seg også av familieanliggender. Det finnes velstående som aldri selv har tatt ut kontanter, fordi det alltid er Family Office som ordner det. De sørger også for å bestille ferier eller kjøpe gaver.

– I boken din beskriver du en anekdote om en ung mann på øya Sylt.

– Ja, der feiret en ung arving fra et familieforetak. På et tidspunkt gikk alkoholen tom. Hans Family Office har en 24-timers nødtelefon – for eksempel hvis et familiemedlem i Latin-Amerika blir kidnappet og må reddes. Men sønnen mente at det var en nødsituasjon hvis alkoholen gikk tom på festen. På nødtelefonen var det en erfaren medarbeider som ikke gikk med på det. Den unge mannen truet med konsekvenser – som han selv måtte tåle til slutt.

– Fordi foreldrene grep inn?

– Ja. Man driver ikke et Family Office for moro skyld. Der jobber høyt betalte eksperter som tar seg av alt. Det strekker seg fra drift av privatflyet til vurdering av investeringsbeslutninger. Family Officers er ofte de som står familien nærmest og vet alt om dem. Hvem er yndlingsbarnet? Hvordan går det med ekskona? Hvem har hvilke preferanser? Ofte har de enorme formuene blitt bygget opp veldig rasjonelt, men forvaltningen er mer emosjonell.

Åpne låvedører

– Hvordan viser det seg?

– En Family Officer fortalte meg at han hadde funnet en flott investering i en større by i Midt-Tyskland. Flere mennesker jobbet i månedsvis med kontraktene. Så sa familien: Åh, i den byen? Der bor en tante som vi aldri likte, så vi gjør det ikke likevel.

– Handler det også om skatteoptimalisering i disse kontorene?

– Selvfølgelig. Det er en del av rådgivernes kjernevirksomhet. I Tyskland finnes det mange muligheter til å spare skatt lovlig – eller å gjøre formue “uskadelig”, som rådgiverne sier. Men det er dyrt. Dyktige rådgivere kan koste opptil 1.000 euro i timen. Selv mellomstore skattebesparingsmodeller kan raskt koste millioner.

– Og det lønner seg likevel?

– Absolutt. En mann fra en milliardærfamilie fortalte meg om en skattebeslutning som sa at familien måtte betale flere hundre millioner euro i skatt ved overføring av formue fra én generasjon til den neste. Så satte rådgiverne i gang. Til slutt var skatten nesten null. Alt lovlig, ved å utnytte de hullene som den tyske lovgiveren lar stå åpne for formue. En rådgiver beskrev det som åpne låvedører.

Vil ha formuesregister

– Du argumenterer for at formue av en viss størrelse ikke lenger er en privat sak – for eksempel når folk eier eiendommer hvor hundrevis bor, eller selskaper hvor tusenvis jobber.

– Derfor bør man vurdere lovgivningstiltak for å gjøre rikdom mer gjennomsiktig.

– Hva ser du for deg?

– Noen land har kommet mye lenger enn Tyskland på dette området. Jeg mener at et formuesregister ville være en god idé. Da kunne man se hvem som eier hva. Det ville også vært viktig å kjenne den effektive skattesatsen til de velstående. Det er uverdig at debatten bygger på meninger og ikke på fakta.

– Ville ikke de superrike bruke sin samfunnsmakt til å hindre et offentlig tilgjengelig formuesregister?

– Noen ville nok gjøre det. Men i et demokrati prøver vi også å gjennomføre ting i flertallets interesse, til tross for andre interessegrupper. Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke lykkes på dette politikkområdet.

– Kanskje fordi politiske partier delvis er avhengige av store givere?

– Det gjelder ikke SPD. Derfor er deres tilbakeholdenhet i denne debatten gåtefull og feig. I andre land diskuteres det mye mer robust, selv i USA. Hos oss har man ofte følelsen av at man sitter fast på 1980-tallet. Det eneste som stadig dukker opp, er den utmattende etterspørselen etter en formuesskatt …

… som det har vært resultatløse diskusjoner om i mange år, også fordi de velstående truer med å trekke ut kapitalen sin, og kanskje også arbeidsplasser. Eller å forlate landet helt.

– I virkeligheten ville de aller fleste ikke dra. Mange velstående føler seg hjemme i Tyskland. Eiendomsretten er beskyttet her, det er rettssikkerhet, universitetene er gode, og det finnes kvalifisert arbeidskraft. Dessuten er de velstående ofte regionalt forankret. Rikdom gjør ikke automatisk noen til verdensborgere.

Den største dekadensen

– De rike kunne flytte når som helst, hvis det blir ubehagelig her.

– Ja, og det er flere som allerede har en slags exit-strategi i tilfelle verden går under her. De har kjøpt eiendommer i Canada eller New Zealand. Jeg har også hørt om en gård i Mellom-Amerika som en trygg havn i tilfelle krig eller andre motganger. Hvis man er vant til at penger kan løse alt, er dette den logiske konsekvensen: Penger skal til slutt redde ens egen bak.

– Dommedagsfrykt som dette relaterer seg for eksempel til klimakrisen – ironisk nok er det de rike som med sin livsstil bidrar mest til den.

– Det stemmer, betydningen av formue på klimaet har for eksempel blitt oversett altfor lenge. Mange velstående forverrer problemene med sin livsstil, problemene de så vil flykte fra på en kostbar måte. Mange klassiske luksusvarer er samtidig blant de mest klimaødeleggende som finnes.

Friedrichs går grundig inn på luksusyachter i boken sin. Hun siterer en studie som sier at superrike slipper ut 8.000 tonn karbondioksid i året, hvorav 7.000 tonn bare kommer fra yachtene deres. 

– Det alene tilsvarer omtrent like mye som 700 gjennomsnittlige tyskere slipper ut av CO₂ i løpet av et år?

– Luksusyachter er et godt symbol på den største dekadensen: utrolig dyre, utrolig skadelige for klimaet og egentlig helt unødvendige.

New Deal med superrike

– Er det riktig å si at de superrike stadig isolerer seg mer fra resten av samfunnet?

– Ja, det starter allerede med barna, som stadig oftere sendes til privatskoler. Det viser seg også i små, delvis bisarre ting. En rik person ved Starnberger See har fått bygget en tujahekk som kan heves elektrisk som skjerm når et skip passerer. Man kjøper også gjerne huset på naboeiendommen for å kunne bestemme hvem som skal bo der.

– Hvordan kommer et samfunn seg ut av denne situasjonen?

– Jeg tror vi trenger en slags New Deal med de superrike – en samfunnskontrakt som viser begge sider hva de har å tilby hverandre. Og det er mye. Tyskland er et stabilt og trygt land. Man kan bevege seg fritt, også som en velstående person. Man kan fritt velge hvor man vil bo. Samtidig gir de velstående mye tilbake til landet – ikke bare i form av skatter, men også gjennom entreprenørideer. Derfor er jeg optimistisk med tanke på at det vil starte en debatt også blant de velstående. 

– Hvorfor skulle de superrike være interessert i en ny avtale når dagens situasjon allerede gir dem all luksus de kan ønske seg?

– Mange velstående i Tyskland er fornuftige mennesker. Mange av dem sier at de ville være villige til å betale mer skatt på formuen sin, hvis skattesystemet ble forenklet.

– Andre diskrediterer slike krav som misunnelsesdebatter.

– Den anklagen er like dum som banal rikmannssjikane. Misunnelse er i seg selv ikke noe negativt – det blir bare for ofte forvekslet med smålighet. Men de aller færreste er smålige. Hvis man ser på studiene, vil de fleste ikke ha et helt likestilt samfunn. De synes det er beundringsverdig når noen har en idé, har tatt risikoen og bygget opp noe – og de har ingen problemer med at denne personen får sin belønning.

– Så alt er bra?

– Selvfølgelig ikke. Formuesstrukturen i Tyskland har endret seg så drastisk at spørsmålene vi står overfor er helt andre enn for 20 år siden. Hvordan kan vi få tilbake dynamikken i økonomien når vi har en så sementert konsentrasjon av formue? Det ville være naivt å håpe at noen få superrike plutselig skal komme med de nye, smarte ideene for fremtiden. Vi må satse bredere. Vi har for mange superrike og for få gründere med innovative ideer.

– Har du selv blitt misunnelig etter å ha forsket på de superrike?

– Jeg er ikke en spesielt misunnelig person. Men det var øyeblikk hvor jeg tenkte at det der ville jeg også gjerne hatt. Ta en privatjet, for eksempel. Ingen liker å stå i en ydmykende sikkerhetskø. Selvfølgelig er det flott å gå over flyplassen og bli tatt imot av en flyvertinne. Men det var også øyeblikk hvor jeg var takknemlig for at det ikke er mitt liv.