Gjestekommentar: Ole-Andreas Grendstadbakk, porteføljeforvalter i Holberg
Herbert Simon, vinner av nobelprisen i økonomi i 1978, hevdet at mennesker har begrenset rasjonalitet. Han mente riktignok ikke at vi er fullstendig irrasjonelle, selv om mye av atferden vår er irrasjonell. Vi prøver å være rasjonelle, men vår evne til å være det er ikke tilstrekkelig. Verden er for kompleks til at vi kan forstå den fullt og helt med vår begrensede intelligens. Hovedproblemet vårt når det gjelder å ta gode beslutninger er som regel ikke mangel på informasjon, men heller vår begrensede evne til å bearbeide informasjonen. En verden av usikkerhet skapes.
Overraskende nok var det kanskje Donald Rumsfeld, tidligere forsvarsminister i George W. Bushs første regjering, som ga den beste forklaringen på begrepet usikkerhet. I en pressekonferanse om situasjonen i Afghanistan i 2002, uttalte Rumsfeld (oversatt til norsk): «Det finnes kjente kjente. Dette er ting vi vet at vi vet. Det finnes kjente ukjente. Det vil si, det finnes ting vi vet at vi ikke vet. Men det finnes også ukjente ukjente. Dette er ting vi ikke vet at vi ikke vet.»
Utsagnet er komplekst, og man må gjerne lese den noen ganger for å forstå det. Folkene bak Plain English Campaign, en interesseorganisasjon som jobber for et klart og enkelt språk, ga Rumsfeld «Foot in the Mouth»-prisen for dette utsagnet med kommentaren «the most nonsensical remark made by a public figure». Det kan være at de samme folkene ikke helt forstod betydningen av utsagnet for forståelsen av menneskelig rasjonalitet.
Så hva kan vi gjøre når verden er så innviklet og vår evne til å forstå den så begrenset? Jo, vi begrenser vår valgfrihet med vilje for å redusere omfanget og kompleksiteten av problemene. Høres rart ut, men vi gjør det hele tiden. Vi lager for eksempel rutiner i hverdagen slik at vi slipper å ta altfor mange valg hele tiden. Sjakk er et eksempel på hvorfor vi trenger regler for å klare oss med vår begrensede rasjonalitet.
32 brikker og 64 felt kan virke som en relativt enkel affære, men i virkeligheten medfører det en enorm mengde beregning. Det er rundt 10^120 (ja, 120 nuller) mulige trekk i et sjakkparti. Hvis du var et av de rasjonelle menneskene som man finner i lærebøkene i samfunnsøkonomi, hadde du selvsagt regnet ut alle mulige trekk og sannsynligheten for dem før du i det hele tatt hadde flyttet en brikke.
Sånn funker det ikke i den virkelige verden. Det er derfor sjakkmestere som Magnus Carlsen bruker heuristikker (tommelfingerregler) for å konsentrere seg om et lite antall mulige trekk og redusere antallet scenarioer som må analyseres. Selv om det ofte kan utelukke trekk som kanskje ville gitt bedre resultater.
Hvis sjakk er komplisert, kan du tenke deg hvor komplisert det er å mene noe om økonomien, som rommer milliarder av mennesker og millioner av produkter. Modellene som er utarbeidet for å lage prognoser rundt renter og valuta, for eksempel, baserer seg på konvensjoner som automatisk innskrenker omfanget av muligheter, selv om de mulighetene som dermed utelates, kunne ha vært rett. Men det gjøres likevel fordi man ellers ville ha druknet i et hav av informasjon.
Dermed vil vi gang på gang komme i en situasjon hvor vi stopper opp og sier: «Den så vi ikke komme.»
