Kantinen i Oslo Cancer Cluster var halvfull. Det summet i stemmer. En ung, filippinsk jente med forkle og hette på hodet, føk i skytteltrafikk mellom radene av stoler og bord med en klut i hånden. Ved podkastbordet satt Elisabeth og Jonas og spiste i taushet. Som om de var mer opptatt av hva som foregikk rundt seg. På nabobordet, som var øremerket ledelsen til et av husets selskaper, satt Ronny og Hans. Ronny scrollet på mobilen. Per kom gående mot dem. I hånden holdt han en bagett med karbonade og løk. Han trakk ut stolen og satte seg ved siden av Ronny.
«Geparden er på hugget igjen,» sa Ronny mens han leste på mobilskjermen. «Men det er vel ikke annet å forvente nå som vi er i second half, og kursen ikke står i 1000 NOK.»
«Jeg liker Geparden,» sa Per. «Verdens letteste mann å forholde seg til. Vurderer å tilby ham en stilling innenfor PR. Han er jo en av de beste til å spre at vår teknologi får cellegift til å fungere der hvor den ikke fungerer i dag.»
«Å,» sa Hans. «Så det är det vi driver med? Jag fattar.»
«Men se her …» sa Ronny. «Har dere lest dagens tråd av Snøffelen?»
«Nej?» Hans lente seg over kollegaen og myste ned på skjermen. «Inte till å tro. Mannen er spot on. Igjen. Precis som han var med Targovax.»
«Det med Targovax så vi vel alle komme,» flirte Per. «Bortsett fra han …» Per knipset. «Å, hva heter han igjen?»
«Vet hvem du mener,» sa Ronny. «Men husker ikke brukernavnet.»
«Beklagelig at Snøffelen er anonym.» Per var snart ferdig med å plukke av løkbitene. «Han er virkelig en jeg kunne tenke meg å ha med på laget.»
«Han er jo med på laget,» sa Ronny og la mobiltelefonen fra seg på bordet.
«Jeg snakker om det virkelige laget, Ronny. Vårt lag. Ledelsen. Han burde sittet her nå. Sammen med oss.»
«Det vore kul att veta vem det är. Han verkar ha extremkunskap. Skulle nästan tro att han arbetade här i huset.»
Samtidig løftet Per og Hans blikket. Begges øyne landet på den kraftige ryggtavlen til Jonas på nabobordet.
«Nei …» sa Ronny lavmælt. «Det er ikke Jonas. Det er lenge siden jeg skjønte hvem Snøffelen er.»
Per tok en stor bit av bagetten og smattet: «Så hvem er det?»
«Det er ikke en ‘han’ ...»
«Vad? Skämtar du?»
Ronny hadde lagt øynene sine på den filippinske kantinearbeideren. Hun så bort på ham og smilte. Tennene var skjeve. Som på en sel. Ronny sukket. Hans og Per kikket i samme retning.
«Vad?» utbrøt Hans. «Tror du att det är henne? Hon här i matsalen?»
«Nei, nei, nei,» sa Ronny.
«Har du ikke gitt opp henne ennå?» mumlet Per. «Var ikke dere på date?»
«Hun takket nei. Men jeg er så svak for østens mystikk, Per … Jeg simpelthen elsker det asiatiske kjøkken.»
«Apropos Asia.» Per så strengt på den yngre kollegaen. «Husk å holde Takeda oppdatert.»
«Det trenger jeg ikke,» sa Ronny. «Takeda er hands on. De gutta der leker ikke kiosk.»
«Glöm den här kvinnan, Ronny,» sa Hans utålmodig. «Glöm Takeda. Vet du hvem det er? Snøffelen.»
Ronny grep kartongen med Litago og ristet den kort før han skrudde av korken.
«Det er en kvinne. En flott og klok en.» Ronny smilte stolt. «Susanne Stuffers.»