Av: Kent Andersen 8. juli 2018, 14:18

Det er umulig å se for seg Siv i en tilsvarende situasjon. Trine Skei Grande derimot. Bildet illustrer en avgrunnsdyp kløft mellom Venstre og Høyre på en side og FrP på den andre. Da Sylvi Listhaug var del av regjeringen var det hun som hadde initiativet. Hennes overgang overlot valplassen til Erna og Skei Grande.

Det er ikke lenger mulig å skjule frustrasjonen og gnisningene som foregår internt i Fremskrittspartiet, som tvinges ut i en stadig større spagat mellom partiets folkelige grunnmur og Solberg-regjeringens glidning vekk fra konservatismen. Det er ingen umiddelbar krise, men det kan fort bli det: Høyre høster oppslutning av regjeringssamarbeidet, og ekstremvenstre høster oppslutning av Arbeiderpartiets nedsmelting. FrP burde tjent på begge deler, men har stått omtrent bom fast i oppslutning i årevis, mens partiet blir trukket mot elitepolitikken av et Merkel-servilt Høyre. Det kan ikke fortsette, og nå murrer grunnfjellet.

Siden jeg er mangeårig medlem av FrP, med en viss posisjon i offentligheten, må jeg være litt forsiktig: Jeg ønsker naturligvis ikke å skade partiet, og vil ikke avsløre hverken kilder eller interne forhold. Men hadde partiledelsen ønsket at jeg var stille og lydig, ville de sikkert tredd meg inn i en jobb innenfor regjerings-tvangstrøya forlengst. Nå har jeg en jobb å gjøre som politisk kommentator for Document.no, og ingen i Fremskrittspartiet blir overrasket over at dette partimedlemmet snakker fra levra. Det er det partiet trenger nå.

Regjeringssamarbeid var viktig og riktig – for fem år siden

Fremskrittspartiet har sittet i regjering med Høye i fem år, og det var et viktig, riktig og fristende mål for paritet i flere tiår. Regjeringsmakt var en triumf. Man gikk inn i det samarbeidet vel vitende om at det ville kreve kompromisser og kameler til middag, og partiet forberedte seg godt for å ikke gå i den såkalte «SV-fella». Det lykkes. Til og begynne med fikk FrP stort utbytte av dette samarbeidet, ikke minst gjennom å bevise at katastrofealarmen fra AP og venstresiden var ren fiksjon: FrP er et ansvarlig, styringsdyktig parti, som kan regjere. In your red faces!

Men etter fem år holder FrP nettopp på å gå i SV-fella, med full fart mot rødgrønn EØS-kåtskap, klimahysteri, innvandring, bompenger og integreringslengsel. Litt fordi regjeringssamarbeidet har forandret FrP, men mest fordi verden rundt er i rask omveltning. Disse omveltningene har gjort Høyre stadig mer globalistisk, og stadig mindre opptatt av nasjonale interesser – noe som igjen øker avstanden til Fremskrittspartiets grunnfjell som fått mer enn nok av katastrofal Merkel-politikk. Erna Solberg, på sin side, kan bare ikke få nok. Hun har allerede valgt side i den politiske stormen som såvidt har startet. Derfor må Frp-ledelsen også velge side, eller trekke Høyre tilbake mot blå, borgerlig og konservativ politikk som engang var Høyres grunnfjell. Ingen sier det blir lett, men det må gjøres, og det må gjøres nå. Business is not usual any more.

Det Europa, det Norge, og det Høyre man regjerte med i begynnelsen, er borte.

Vest-Europa klarte aldri stå imot den primitive ny-moralismen fra venstresiden, og gikk «all in» for venstresidens multikulturelle samfunnseksperiment. I 2015 fikk Vest-Europa den forutsagte politiske katastrofen i retur. Dette historiske skillet har forandret kontinentets samtid og fremtid for alltid. Samtidig kastet Sverige all ansvarlighet og forsiktighet overbord i forsøket på å bli en «moralsk stormakt», og nå står nabolandet vårt igjen med statlig avmakt overfor voldkultur, gangsterislam, salafistisk overtro og macho-verdier fra utlandet, mens skudd gjaller, biler brenner og blondiner løper for livet. Det skremmer mange i Norge, men det burde skremt mange flere, for problemene vil lekke over grensen etterhvert. Og alle burde blitt skremt til Fremskrittspartiet – partiet som har vært innvandringskritisk i 40 år. Men nei. Oppslutningen rører knapt på seg etter at Listhaug-bølgen ble stoppet. Det er ikke godt nok. Det viser at partiet gjør noe feil.